Demonens kort

by

Da de fire kongene av Nord-Sulawesi satte seg ned for å dele landet mellom seg, regnet de ikke med å bli forstyrret av en ung bondegutt. Kledd i fattigmannsklær og med hodet senket i respekt for de eldre entret han området hvor mennene satt rundt bålet.
«Kan jeg sette meg?» spurte gutten.
Kongene, overrasket over guttens freidighet, lot ham ta plass. Hva kunne være så viktig at han fant det nødvendig å bryte inn?

«Vet dere at det finnes en skatt skjult i dette landet?» spurte bondegutten.
Kongene kikket på hverandre. En skatt? Nei, det var nytt for dem.
«Og hvor skal så denne skatten være gjemt? spurte den ene av lederne, usikker på hva han skulle tro.
«Det er det ingen som vet,» svarte den unge gutten, «men det er sagt at den som blir konge av dette stedet vil få rikdom hundre ganger større enn de andre.»
De fire lederne vekslet blikk, nikket mot gutten og ventet på flere opplysninger om skatten. Tankene sine holdt de for seg selv.
«Det er en ting til,» sa bondegutten. «Det blir sagt at skatten ikke vil bli funnet før landet er delt og folket har begynt å høste av jorda.» Og med disse ordene reiste han seg og forlot de undrende mennene.

Dette endrer på alt, tenkte hver og en av de fire kongene. Hvordan skulle de nå dele landet mellom seg? Alle ville ha en del av skatten.
«Dette har ikke noe å si,» sa den ene. «Vi deler landet slik vi opprinnelig planla. Den som finner skatten er dens rettmessige eier. Ved Guds vilje.
«Hvorfor ikke styre landet sammen?» spurte en annen. «Slik kan vi alle bli rike.»
Diskusjonen fortsatte til den tredje kongen sa: «Snakker gutten sant? Han er tross alt bare en bondesønn, hva vet slike om skatter og rikdom?»
Joda, konkluderte kongene, det var lite sannsynlig at gutten snakket sant, men nå var de usikre på hvordan samtalen skulle bringes videre.
Dag ble til kveld, himmelen mørknet og mennene kom ikke til enighet om deling av landet.
«La oss møtes igjen i morgen,» sa den fjerde kongen. «Da finner vi en løsning.»

Nå skal det nevnes at landet de fire kongene var satt til å lede allerede var svært rikt. Fjellområder med verdifulle mineraler fantes i en region. En annen del hadde flotte jordbruksområder. Skogene var fulle av førsteklasses tømmer og havet kokte av fisk. De fire kongene var sikret velstående riker uansett hvor de regjerte. Likevel var ingen av dem fornøyde. Alle ville ha skatten som gav hundre gangers rikdom.

En gammel kvinne ble sent samme kveld oppsøkt av fire menn. Kvinnen var kjent som en slags spåkone og det ble sagt at hun hadde magiske evner. Alle de fire mennene stilte det samme spørsmålet. «Hvor er skatten? Hvilken del av landet bør jeg søke å regjere i?»
Den gamle kunne ikke svare på spørsmålene, bare gi mennene et råd.
«Vær klar over at en demon gjemmer seg et sted i landet,» sa hun. «Pass dere for ham.»
«Hvor?» spurte mennene. «Hvor er demonen?»
«Det vil først vise seg landet når er delt mellom dere og folket har begynt å høste av jorda,» svarte kvinnen.

De fire kongene ble enda mer frustrert. Ikke bare fantes det en skatt i en del av landet, det fantes også en demon å passe seg for. Å dele landet syntes som en vanskeligere oppgave enn tidligere, og frykt grep om dem. Hvordan kunne de sørge for både sin egen og folkets fremtid?

Ved morgengry neste dag møttes mennene igjen. Nye forslag til løsning dukket opp. Skulle de spørre gudene, trekke lodd, eller kanskje la folket avgjøre?
«La folket avgjøre?» fnøs den yngste av dem. «Hva vet vanlige menn om slikt?»
«Ikke glem at det var en bondesønn som fortalte oss om skatten,» svarte en annen. «Han hadde kunnskap om noe som var ukjent for oss.»
«Det kan han ha overhørt,» sa en tredje.
«Fra hvem? En annen jordbrukers sønn?»
Samtalen stoppet. Å komme til enighet virket umulig og igjen gikk de hjem med uforrettet sak.

Den natten skjedde det noe. Hver av de fire kongene hadde en drøm, og alle drømte de om den delen av landet som skulle bli deres. En drømte at det fantes kasser med gull gjemt i skogen, en annen så en sunket skatt i sjøen. Den tredje så en gave gjemt i risåkrene og den fjerde kongen drømte om en forsvunnet by i fjellene.
Den tredje dagen rant og nå var mennene ved godt mot. Ingen nevnte noe om sin egen drøm, men da de andre fortalte om hvilken del av landet de ønsket seg var alle lettet. Mennene ble raskt enige og fylt av håp satte de deretter avgårde til sine nye riker.

Årene gikk og kongene hadde gode dager selv om ingen av dem fant skatten. Noen demon hadde heller ikke vist seg, men likevel glemte ikke mennene bondesønnens ord og et nytt spørsmål vokste seg stadig større. Var skatten blitt funnet av en av de andre?

Og jo, kongen som regjerte fjellene hadde faktisk funnet noe. En dag, mens han ledet mennene sine til de fjerneste områdene av kongeriket, fant han til sin overraskelse ruinene av et stort bygg. Det lot til å være et gammelt tempel. Porten var overgrodd av villnis og kjerr, det var helt tilfeldig at kongen og mennene hans fant den, men uansett, et tempel var det.
«Jeg har hørt om dette stedet», sa en av kongens vakter. «Det skal visst inneholde en stor hemmelighet, men en ånd vokter døren og gjør det umulig å ta seg inn.»
«Hvordan kan man bli kvitt denne ånden?» spurte kongen. Tankene dro han tilbake til praten om skatten og demonen mange år tidligere. Han så seg selv og vennene sine rundt bålet, husket bondegutten og den gamle spåkona. Kunne det også være her skatten var gjemt? På ny spurte han: «Hvordan blir man kvitt ånden?»

Vakten hadde ikke noe svar, men den følgende natten hadde mannen en slags visjon. Akkurat idet han holdt på å sovne kom bildene som ut av ingenting. Neste dag fortalte han kongen om synet.
«Jeg så et barn,» sa vakten. «En ung pike ledet meg gjennom tempelruinene. Hun viste meg to dører, en av skinnende hvit marmor, den andre svart som kull. Barnet ledet meg gjennom den ene døren.»
Kongens øyne glødet da han spurte: «Hvilken?»
Vaktens svar gav ingen mening. Han sa: «Gjennom døren som leder til hemmeligheten.»

Nå var ikke denne kongen en mann som lot seg stoppe av kryptiske beskjeder. Alt jeg trenger å gjøre er å lete opp den riktige døren og gå gjennom den, tenkte han. Ivrig etter å finne hemmeligheten, og kanskje også en stor skatt, befalte han mennene sine til å søke gjennom ruinene.

Omtrent samtidig fikk kongen som regjerte over landet ved havet besøk av en ung fisker.
«Deres høyhet,» sa fiskeren. «Vi fikk noe i nettene vår i dag morges. Jeg tror du bør se det.»
«Fortell,» ba kongen, men fiskeren ville i stedet at kongen ble med til havnen.

Ved båtene hadde en stor folkemengde samlet seg rundt de ilandbårne nettene. Folk hvisket og tisket, så på hverandre og ristet på hodet. Definitivt et dårlig omen, konkluderte de. Og ja, et dårlig omen var det. Spesielt for den druknede jenta som satt fast i fiskenettet. Et vakkert barn, hun kunne kanskje være rundt ti år gammel og hadde langt, sølvskimrende hvitt hår.
Hvem i all verden er det? tenkte kongen, forundret over jentas hår. Hvor kom hun fra? Ingen av de fremmøtte hadde hørt noe om en forsvunnet jente, og aldri hadde de sett et barn med et slikt underlig hår.
«Hun hadde dette rundt halsen,» sa en mann og strakte hånden frem mot kongen. Mellom fingrene holdt han et smykke. I enden av smykket hang det en nøkkel, og denne ble kongen gitt til oppbevaring.
«Vi må underrette lederne i de andre kongerikene,» befalte han mennene sine. «Send et par ryttere.»

Neste morgen red en gruppe av kongens menn ut mot de andre rikene for å høre om noen som savnet jenta med det sølvhvite håret. Da de nådde grensen til jordbruksriket ble de stumme av beundring for det vakre landet. Overalt så de friske avlinger og grønne rismarker. Folk smilte fra jordene og hunder løp omkring og lekte. Så vakkert, tenkte de to rytterne mens de red opp til slottet.

«Deres høyhet,» sa den ene rytteren og bøyde hodet for kongen. «En ung jente har blitt funnet druknet i sjøen, men ingen i riket vårt vet noe om henne. Er det her hun hører hjemme?»
Kongen ristet på hodet. «En savnet jente vet jeg ingenting om, men jeg skal høre med mine menn, og sende beskjed til min bror ved kysten.»
Rytterne bukket og var i ferd med å dra da kongen spurte: «Hvordan så den stakkars jenta ut?»
Den første rytteren beskrev jenta som best han kunne og igjen ristet kongen på hodet. En jente med sølvhvitt hår? Nei, en slik person hadde han ikke hørt om en gang.

Rytterne forlot kongen med de frodige markene og etter flere dager kom de til inngangen av en stor skog. Her begynte det nye kongeriket. I skogen fantes underlige planter og dyr de aldri tidligere hadde sett. Dette riket var enda vakrere enn både kystlandskapet de kom fra og rismarkene de hadde forlatt.

Da kvelden kom merket de noe på himmelen. En ugle sirklet over hodene deres. Det var som om dyret fulgte etter rytterne innover mellom trærne og nå begynte også hestene å bli urolige. Det er noe rart med denne fuglen, tenkte mennene selv om de ikke helt kunne forklare hva. Uglen var skinnende sølvhvit og lyste nesten av seg selv på himmelen.

Rytterne satte opp farten og ved slottet til skogskongen forsvant fuglen. Mennene glemte fort det fjærkledde dyret, for heller ikke her savnet de noen jente, men kongen lovet å sende beskjed ut til hele riket. Det kunne jo være noe han ikke hadde hørt om enda.

Rytterne undret seg. Hvordan kunne det ha seg at ingen savnet et druknet barn?

De bød farvel og fortsatte ferden opp mot det fjerde kongeriket. Landet i fjellene. Om ingen jente var savnet i dette landet heller visste ikke lederen for sjøkongens menn hva han skulle gjøre. Å returnere med uforrettet sak likte han dårlig.
«Hvilket ærend har dere med kongen?» spurte portvakten da rytterne entret slottsbakken.

Rytteren fortalte om den døde jenta og vakten ba han om å stige ned fra hesten og sette seg. Dette var den samme vakten som i en visjon hadde blitt ledet gjennom tempeldøren av en ung jente og han var nysgjerrig på hvordan den druknede så ut. Da rytteren fortalte om jenta med det sølvhvite håret gjenkjente vakten henne straks. Han hadde nesten glemt synet, de hadde ikke funnet noe i tempelruinene, men jo, jenta hadde hatt skinnende langt sølvfarget hår og … en ugle på skulderen, var det ikke det? Jo, en ugle.

«Det fantes ikke en ugle også?» spurte vakten, flau over spørsmålet han ikke greide å stoppe.
«En ugle?» Rytterne så forundret på hverandre.
«Ja, en ugle,» svarte vakten og fortalte deretter om synet han hadde hatt. Egentlig hadde han lovet kongen sin å ikke nevne noe om tempelet i fjellene, men ivrig etter å finne ut om den døde jenta var den samme, greide han ikke å holde ordene tilbake.
Da rytterne hørte om visjonen forsto de at noe hadde blitt funnet oppe i fjellene. Uten å gå inn til kongen vendte de derfor om og red tilbake til kysten. Der fortalte de om møtet.
«Portvakten hadde hatt et syn om jenta?» spurte kongen av havområdene.
«Ikke bare det,» fortalte rytterne. «En ugle fulgte oss gjennom skogen.»
«Den samme ugla?»
«Vanskelig å vite. Det kan være tilfeldig.»
«Sal opp hesten min,» befalte kongen. Det glemte tempelet med de to dørene måtte han se selv.

Og slik ble det at sjøfarernes konge selv satte kursen mot skogen og fjellene. På veien krysset han riket med de store risåkrene og kongen tenkte at han ville se til sin gamle venn når han nå var på de traktene. Det kunne jo være noe nytt. Ved slottet traff han dronningen som fortalte at mannen ikke var hjemme.
«Han dro av sted for et par dager siden,» sa hun. «Du finner ham nok om du følger veien nordover.»
Omlag en dagsreise fra slottet fant sjøfarernes konge sin gamle venn. Han sto midt i et stort jorde omringet av en gruppe menn. I hendene holdt han et skrin.

Skrinet var ikke stort, men belagt med gull som lot til å forsterke fargen på edelstenene som dekket lokket.
«Vi forsøkt å åpne skrinet, sa jordbrukskongen, «Men det er låst og vi har ingen nøkkel.»
Et underlig smil bredte seg over ansiktet på sjøfarernes konge.
«Om jeg kan åpne skrinet,» sa han. «Gir du meg halvparten av innholdet?»
«Selvfølgelig,» svarte den andre som tenkte at en halv skatt var bedre enn ingen skatt. Dette kunne jo faktisk være skatten den unge bondesønnen hadde snakket om for mange år siden, kunne det ikke?
Sjøfarernes konge hentet så frem smykket som ble funnet på den druknede jenta, han hektet nøkkelen av lenken og rakte den til sin venn.
«Prøv denne,» sa han.

Jordbrukskongen stakk nøkkelen i låsen mens gruppen av arbeidere rundt ham holdt pusten. Et så verdifullt skrin måtte ha et enda bedre innhold var de alle enige i.
Nøkkelen passet. Kongen vred om og et lite klikk hørtes idet lokket spratt opp. I skrinet lå et kart. Ikke et kart over et landområde, men et kart over en bygning.
«Merkelig,» sa sjøfarernes konge. «Det ser ikke ut som noe sted jeg kjenner til. Det ser nesten ut til å være et kart over et slags …»
«Tempel,» avbrøt jordbrukskongen.
Sjøfarernes konge vekslet blikk med rytteren sin, den samme mannen som hadde fått historien om tempelet og jenta fra portvakten i fjellene.
«Tror du at …?» spurte kongen og rytteren nikket. «Det glemte tempelet i fjellene.»
«Det glemte tempelet i fjellene? Hva er det for noe?» Jordbrukernes konge hadde aldri hørt om noe glemt tempel og nå var han nysgjerrig.

Men den første kongen var lite lysten på å spekulere, han hadde jo ikke så mye informasjon selv og spurte i stedet: «Kan jeg beholde kartet noen dager? Jeg lover å returnere med det.»
Jordbrukernes konge hadde ikke noen grunn til å mistro sin venn og samtykket derfor, men han var ikke helt fornøyd. Noe var usagt mellom dem og han undret på hva.

Så den kvelden, etter at sjøfarernes konge hadde tatt farvel og fortsatt veien opp mot fjellene, salte jordbrukskongen opp hesten sin og red mot landet i skogene. Hele kvelden og natten red han og idet han nådde terskelen til skogen oppdaget han noe i luften over seg. En ugle sirklet på himmelen. Det virket nesten som om den fulgte etter ham.

Ikke lenge etterpå møtte han en gruppe skogsarbeidere som hadde slått leir for natten. Noen hadde lagt seg til å sove, men et par stykker satt rundt bålet og holdt vakt mot ville dyr. Kongen steg ned av hesten og satte seg sammen med mennene. De visste alle hvem han var og bøyde hodet, undrende til hva en mann av hans rang gjorde ute i skogen midt på natten.
«Jeg la merke til at en ugle så ut til å følge meg gjennom skogen,» sa kongen.
Mennene kikket på hverandre, men sa først ingenting.
«Vet dere noe om fuglen?» spurte kongen.
Til slutt snakket en av mennene. «Vi kaller den spøkelsesuglen,» sa han.
«En spøkelsesugle?» Kongen var ikke sikker på hva han skulle tro.
«Den leter etter jenta som var dens eier,» sa mannen.
«Hva skjedde med henne?» ville kongen vite.

«Det vet man ikke, men sagnene sier at hun forsvant en kveld hun gikk langs klippene ved havet.»
«Hvordan så denne jenta ut?» spurte jordbrukskongen, men han visste allerede svaret. Så da mennene fortalte om jentas lange, sølvhvite hår bekreftet det bare mistanken om at det var jenta som var blitt funnet druknet.
«Hva skjedde med henne?»
Mennene trakk på skuldrene. «Det sier historien ingenting om, men uglen ses av og til der den leter etter sin forsvunne eier.»
«Jeg har forstått det slik at kongen deres ble spurt om det var en jente som var savnet i landet,» sa kongen.
Mennene vekslet blikk. «For det første vet ikke kongen vår mye om hva som foregår her ute,» sa den ene av skogsarbeiderne. «For det andre er det ikke en jente som er savnet i nyere tid. Det er flere hundre år siden hun skal ha forsvunnet.»

Forundret reiste jordbrukskongen seg, steg opp på hesten sin og fortsatt turen til sin eldre venn, kongen som regjerte over skogene. Da han nådde slottet gikk han rett inn til denne og fortalte om mistanken han hadde til sjøfarernes konge.
«Så han er på vei opp til fjellene?» spurte kongen av skogene. «Med ditt skrin?»
«Hva kunne jeg si? Jeg vet jo ikke hvilke intensjoner han har.»
«Dette hadde jeg aldri hadde trodd om vår gamle venn,» sa skogskongen. «Han har nok til hensikt å ta seg opp i tempelet og stjele skatten.»
Lenge ble de sittende å konspirere over hva mannen kunne tenkes å gjøre og til slutt ble de enige. «La oss dra opp til vår venn i fjellene og advare ham. Det er det minste vi kan gjøre.»

Det de ikke visste var at sjøfarernes konge absolutt ikke hadde tenkt å lete opp skatten for å beholde alt selv. Han dro rett opp til fjellkongens slott, og da fjellkongen så sin gamle venn komme ridende forsto han straks at vennen visste om tempelet. Hvordan han hadde fått greie på det hadde han ingen formening om, men han så ikke noe poeng i å forsøke å skjule funnet. Mannen var jo tross alt som en bror.
«Ja, vi fant et tempel i fjellene,» sa han, «men bare ruiner overgrodd av slyngplanter og kjerr er igjen.»
«Kunne du vise meg tempelet?» spurte sjøfarerkongen.
«Hva vil du der? Hørte du ikke hva jeg sa? Det finnes ikke noe å hente der oppe.»
«Vel, jeg er ikke så sikker på det,» sa den første, «jeg har nemlig kommet over et kart som kanskje kan være til dette tempelet, og jeg tror noe er gjemt i ruinene. Hvorfor skulle man ellers lage et kart og begrave det i jorden?»
«Du glemmer at dette er mitt kongerike, alt som finnes i dette landet tilhører meg.»
«Og du glemmer at uten kartet finner du ikke skatten, men la oss gjøre en avtale, du får en tredjedel.»
«En tredjedel?» Fjellkongen kunne ikke tro det han hørte. «Om det er alt du tilbyr meg så kan du ta kartet ditt og pelle deg vekk fra mitt rike,» sa han. Om det er alt vennskapet vårt er verdt bør du komme deg hjem til havet og fiskerne dine. Og med de ordene stormet han rasende avgårde og lot den andre kongen bli stående igjen alene.

Jaja, vi får gjøre dette på en annen måte da, tenkte denne. Sjøfarernes konge var nemlig ikke en mann som lot seg stoppe av litt motgang. Han lette opp portvakten som hadde hatt synet om jenta og de to dørene.

«Jeg gir deg fem prosent av det vi finner der oppe,» sa kongen, «alt du trenger å gjøre er å ta meg opp til tempelet.»
Vakten var selvfølgelig fristet til å ta i mot tilbudet, men var enda mer lojal mot sin egen konge. «Jeg ber om lov til å tenke over forslaget først,» ba han. «Kan jeg sove på det?»
«Jeg rir ved soloppgang i morgen,» svarte sjøfarerkongen. «Møt meg ved porten om du velger å bli med.»

Vakten sov imidlertid ikke på forslaget. Han gikk direkte til kongen sin og fortalte om hendelsen. Fjellenes konge ble enda mer rasende enn før da han hørte om tilbudet. «Hvordan våger han å svikte meg på denne måten?» tordnet han. «Jeg burde få hodet hans hugget av.»
Etter å ha roet seg fikk han en bedre tanke. «Lat som om du går med på forslaget,» sa han til vakten sin. «Led ham innover i fjellene, men ta en omvei mot templet. Jeg møter dere der.»
Vakten gjorde som han var blitt fortalt og morgenen etter møtte han sjøfarernes konge ved slottsporten. «Om det bare er du og jeg som drar, godtar jeg tilbudet ditt,» sa vakten.
Sjøfarernes konge nikket og sammen begynte de på turen innover i fjellene.

I mellomtiden fikk fjellkongen beskjed om at lederne for de to andre rikene var på vei opp til fjellene.
«Hvordan våger denne mannen å forsøke å lure oss på denne måten?» spurte de senere rundt fjellkongens bord. «Og hva skal vi gjøre?»
«Følge etter ham og stjele skatten så snart han finner den,» sa kongen av jordbrukerne. «Det var tross alt jeg som fant kartet han nå har stjålet.»
«La oss kvitte oss med ham,» sa kongen av de dype skogene, «en slik selvisk mann fortjener ikke å være konge.»
«Folket hans fortjener en bedre leder,» istemte jordbrukskongen.
Kongen av fjellene var også forbannet, men en uvilje mot å planlegge drap på en gammel venn dempet raseriet. «La oss følge etter han opp i fjellene og se hva fyren planlegger,» sa han. «Deretter kan vi bestemme oss for hva vi gjør.»

Og slik ble det at de tre gjenværende kongene salet opp hestene sine og red etter sjøfarernes leder mot tempelruinene. Raskt tok de seg opp i fjellene mens tankene sirklet rundt det samme spørsmålet – Hva ville være rettferdig straff?

Sjøfarernes konge og vakten var nådd et godt stykke nordover i landet. Veien vakten hadde valgt gikk langs kronglete stier, store steinrøyser og tett skog og i tillegg snudde mannen seg stadig bakover mot kongen. Det var som om han gnagde på et spørsmål han ikke helt visste om han turte å stille. Tilslutt kunne han ikke holde det tilbake.
«Hvorfor tilbød du ikke kongen vår mer enn en tredjedel?» ville han vite.       «Er ikke femti-femti en mer rettferdig fordeling?»
«Mer rettferdig for hvem?» undret kongen.
«Dere er gamle venner, hvorfor beholde tre-fjerdedeler selv? Dette er jo tross alt hans land.»

Sjøfarernes konge møtte blikket til vakten som umiddelbart krøp sammen og skammet seg over å ha vært så freidig overfor en adelsmann. Men kongen var slett ikke sint. I stedet sa han: «Min venn, jeg har ingen planer om å beholde mer enn ti prosent for meg selv. Nå har jeg lovet deg halvparten av det igjen, så da står jeg tilbake med fem prosent av skatten, skulle vi finne den. Resten skal deles mellom mine venner, de tre andre kongene.»
«Deres høyhet,» sa vakten i sjokk over det han hadde hørt. «Hvorfor sa du ingenting til kongen?»
«Han gav meg ikke muligheten, men fyrte seg opp og stormet vekk før jeg rakk å si noe.»
«Men du vil fortsatt tilby ham en tredjedel?»
«Selvfølgelig.»
«Jeg forstår ikke,» sa vakten og ristet på hodet.

«Landet mitt ligger ved en av de mest næringsrike kyststripene i verden. Havet utenfor oss har overflod av fisk. Folket mitt har nok mat og de er garantert gode liv i generasjoner fremover. Jeg tror ikke at ytterligere rikdom gjør en mann som allerede har mer enn nok lykkeligere. Dessuten vil jeg ikke gjøre folket mitt latere ved å tilby dem enda mer. Folk kan fort bli bortskjemt om de bare skal hvile på laurbærene vet du,» sa han med et smil.
Vakten ble stille, for hva kunne han si? Og hva skulle han nå gjøre? På en eller annen måte måtte han få varslet kongen sin før denne planla noe dumt.

Han gjorde det han kunne. Grytidlig neste morgen, før solen rakk å stå opp, la han salen på hesten sin og ledet dyret i stillhet bort fra leirplassen.

Da sjøfarerkongen våknet en stund senere var det til stillheten i fjellet. Han så at vakten hadde dratt sin vei og smilte da han forsto hva som hadde skjedd. Han spiste av den medbrakte maten og gikk deretter bort til hesten sin. Natten hadde nemlig brakt ham enda en grunn til å smile. I en underlig drøm hadde en ung jente med sølvhvitt hår vist han hvor tempelet befant seg.

To dager senere gikk han inn gjennom ruinene til det glemte tempelet i fjellene. Hesten forlot han ved porten hvor kratt og kjerr var blitt hugget ned og vei inn til området ryddet. Hovedbygget til tempelet lå rett foran ham. Ved en søyle sto en ung jente.

            Jeg så deg død, tenkte kongen for seg selv da han så barnet med sølvhvitt langt hår. Vi gravla deg. Hvordan kan du da stå her i levende live?
Den unge jenta strakte ut armene og gjorde tegn til at han skulle følge henne innover i ruinene.
Kongen fulgte henne gjennom bygget, ut på baksiden og inn til en annen del av tempelruinene. Her gikk en mørk gang langs knuste vegger. En lysstripe badet den støvete steinkorridoren i et gyllent lys. I enden av gangen, akkurat i kanten mellom lys og mørke, stoppet jenta. Hun lot til å vente på at kongen skulle komme nærmere.

Men nå syntes beina til kongen å bli tyngre og det var ikke så lett å bevege seg lengre. Det var nesten som om føttene hans ikke ville at han skulle gå videre. Som om tunge lenker kveilet seg rundt anklene og forsøkte å hindre ham i nå lengre innover i mørket.
Likevel slet han seg fremover til han nådde kanten av skyggene, der lyset opphørte og jenta hadde stått. Han befant seg på toppen av en trapp. Den førte ned under jorden. Han kikket ned trappen og kunne så vidt skimte jenta ved bunnen. Så fulgte han etter.

Vel nede så han enda en gang, en slags passasje som gikk videre innover. Langs veggene hang fakler som lyste opp gangen, men jenta var borte og kongen fortsatt alene.
Etter en stund nådde han enden av gangen og her så han jenta igjen. Bak henne var to dører. En hvit og en svart. Jenta med det sølvfargede håret pekte mot den hvite døren.
«Stig inn,» sa hun.

Kongen var usikker. Han visste ikke hvor døra ville lede, men var allerede langt under jorda i et glemt tempel i fjellene, konkluderte han. Var han kommet så langt kunne han ikke stoppe før han fant ut hva som skjulte seg innenfor. Han steg over terskelen og inn gjennom døren. Der kom han til et stort rom. En fakkel lyste opp et bord og på bordet lå en bok.
«Hva slags bok er dette?» spurte kongen.
«Boken om alt,» sa jenta.
«Alt?»
«Boken vil vise deg hva som har vært, hva som er og hva som har potensialet til å bli.»
«Potensialet til å bli?» Nå skjønte kongen enda mindre.
«Fremtiden er ikke hugget i sten,» sa jenta. Føringer for hvordan den skal bli er allerede lagt, men mennesker har uregjerlige sinn. Det er umulig å vite hva deres neste handling vil bli.» Jenta blunket mot ham og kongen forsto. Han gikk frem mot boken og åpnet den.

Sidene i boken var full av fargerike tegninger og han så sitt eget liv i fantastiske bilder. På den første siden så han bilder av landet han og de tre andre kongene hadde delt. Vakkert landskap med fruktbare jorder, frisk skog og rike fjellområder med gruver fulle av mineraler var skissert opp i boken. Han så fire menn sitte i ring rundt et bål og gjenkjente straks en yngre utgave av seg selv og de tre vennene.
På neste side så kongen kystlandskapet han nå regjerte. Der kom fiskerbåter inn til havna fullastet med dagens fangst. Han så lykkelige mennesker og sin kone med deres førstefødte på armen. Alle var glade og fornøyde. Han trakk pusten, kikket bort på jenta som fulgte han fra siden. «Jeg er en heldig mann,» sa han. «Alle fire er vi heldige menn.»
Han bladde om til neste side.

På ny så han seg selv. Nå omgitt av gull. Kongen smilte for han visste allerede hva han skulle gjøre med skatten. På neste side så han bilde av en krypt han hadde lagt merke til på vei inn i tempelruinene. «Er det der skatten er gjemt?» spurte han jenta. Hun nikket.
«Dette er alt jeg trenger å se,» sa kongen. «Jeg visste allerede at jeg var en heldig mann, nå vet jeg også at mitt folk og venner går gode tider i møte.»
Så oppslukt var kongen av alt det vakre han hadde sett at han ikke la merke til at svarte skyer dekket et par av bildene.
«Takk Gud,» hvisket han og lukket boken. Så snudde han seg og forlot rommet. Han gikk tilbake gjennom korridoren, opp trappen og ut i tempelruinene.

Der sto de tre andre kongene.
«Venner,» sa sjøfarerkongen overrasket. «Hva bringer dere hit?»
«Venner?» spurte jordbrukernes konge. Han var litt sarkastisk i målet. «Det er vel neppe det man kaller en som forsøker å lure deg.
«Lure?»
«Hvor er vakten min?» avbrøt fjellkongen før en diskusjon om lureri og svik fikk utviklet seg. «Jeg så bare din hest.»
«Han forsvant i løpet av natten.»
«Løgner!» freste fjellkongen og kastet seg frem mot sin gamle venn. «Du har drept ham!»
«Kjære venn,» sa sjøfarerkongen mens han holdt mannen på avstand. «Jeg har ikke drept din mann. Da jeg våknet for to dager siden var han borte.»
Skogskongen avbrøt dem. «Så, har du funnet noe i ruinene her? Er det noen skatt?»
«Jeg vet hvor skatten er ja,» svarte sjøfarerkongen rolig og fortalte om jenta og gangen, og rommet med boken om alt. Han beskrev bildene i boken så detaljrikt at de tre andre ikke kunne annet enn å tro på han.
«Alt var beskrevet,» sa han. «Mitt liv, deres liv, rikdommen vår, fremtiden som lykkelige menn.»
«Vis oss krypten med skatten,» sa kongen av skogen.

Ved synet av den uendelige mengden gull som befant seg inne i kammeret skrek kongene opp av glede. «La oss dele det likt mellom oss,» sa jordbrukskongen, «her er nok til alle.»
Men sjøfarernes konge som fortsatt var bestemt på at han bare ville ha en liten del av gullet ristet på hodet og sa: «Del mesteparten mellom dere, jeg ønsker ingen stor del av skatten.»
De tre stoppet opp og kikket undrende på han. «Hva mener du?» spurte en.

«Jeg er rik nok,» svarte kongen. «Større rikdom vil ikke gjøre meg lykkeligere.»
«Ingen sier nei til gull,» sa fjellkongen og kikket i tur på de andre, «med mindre …»
«Med mindre han vet om en enda større skatt,» skrek jordbrukskongen. Han var fra seg av raseri og dro sverdet sitt.

Ett hogg med sverdet var alt som skulle til. Sjøfarernes konge falt død om.
«Idiot!» skrek fjellkongen. «Nå får vi aldri vite hvor den andre skatten er.»
«Du er den største idioten,» skrek mannen tilbake. «Har du glemt hva han sa? At han så hvor skatten var i boken. Alt vi trenger å gjøre er bare å ta oss ned i gangen, og lese i boken hvor skatten befinner seg.»

De to andre nikket. De var alle enige om at en annen skatt måtte finnes, for hvem ville si nei til gull? De forlot derfor straks krypten med gullet i søken på gangen, boken og en enda større skatt.
Da de fant trappen, og jenta med sølvhvitt hår åpenbarte seg i skyggene, fulgte de etter henne ned i gangen og bort til de to dørene. Hun stoppet foran den hvite døren og ventet.

Den første kongen, han som regjerte over fjellene gikk inn. I rommet så han, som sjøfarernes konge hadde sett, en enslig lyskilde som kastet stråler ned på et bord og en bok. Han gikk bort til boken og bladde opp på første side. Som den avdøde vennen så han alt som hadde vært, de fire som satt rundt bålet og det vakre landskapet i landet de hadde delt mellom seg og regionen han nå regjerte. Han smilte for seg selv da han så lykkelige folk som ikke manglet noen ting og sin skjønne dronning som smilte varmt mot han. Han så også vakten sin i snakk med den avdøde sjøfarerkongen. På ansiktsuttrykket til vakten forsto fjellets konge at han hadde tatt feil. Hans gamle venn hadde aldri ment å beholde hele skatten selv, men hans egen griskhet hadde fått han til å tro noe som ikke var sant.
Han bladde om, og trodde han skulle falle til jorden.

Tegningene visste et folket hadde vendt seg mot ham i avsky før de vendte de seg mot hverandre. En mann som lot en gammel venn bli myrdet på grunn av gull ville de ikke ha som leder og et opprør var brutt ut. Folk manglet mat, hus var ødelagt og hungersnøden spredde seg raskt til alle deler av riket.
Med bøyd hode gikk kongen ut av den hvite marmordøren. Han nevnte ingenting om hva han hadde sett og sendte den neste kongen inn i rommet.

Da kongen av de frodige skogene hadde bladd gjennom bildene med det som hadde vært og det som nå var, kom han til de siste sidene. Han så at enorme branner herjet landet. Folket hans var i desperasjon mens han selv satt innesperret på en celle. Døren var låst og mørke skyer lå over himmelen. Med blekt ansikt gikk han ut av døren og den tredje kongen, jordbrukskongen, ble bedt om å gå inn. Nå hadde denne skjønt at de to andre slettes ikke var oppglødd over det de hadde sett. Kanskje det ikke fantes noen større skatt tenkte han og gikk inn gjennom døren og bort til boken.
Bildet av seg selv som kjørte sverdet sin gamle kompis slo ham som en knyttneve i magen. Han kjente kvalmen stige opp halsen, og da han bladde om til den siste siden forsto han hvordan alt ville ende. På det siste bildet i boken var en bøddel i ferd med å tre en svart sekk over hodet hans. Mannen grep seg til halsen, snublet vekk fra boken og løp mot døren.

«Jeg forstår ikke,» sa han til de andre. «Hvordan kunne alt endre seg så fort?»
«På grunn av det dere gjorde,» sa en stemme. De tre snudde seg mot den sorte døren. Den unge bondegutten som hadde satt seg ned mellom dem for mange år siden lente seg mot dørkarmen. Han var ikke blitt ett år eldre.
«Mennesket har muligheten til å endre både sin egen og andres fremtid på et øyeblikk,» sa han. «Men han må også ta konsekvensene av sine valg. Deres gamle venn ville gi dere sin del av gullet, det ville gjort dere uendelig rike, i stedet drepte dere ham. Dere er alle å klandre, ikke bare den av dere som dro sverdet og nå vil folket hate dere for det. Årsak og virkning,» sa gutten og smilte.         «Årsak og virkning.»

«Men han prøvde å lure oss,» protesterte jordbrukskongen.
«Nei, det gjorde han ikke,» sa fjellets konge og fortalte hva han hadde sett i boka. «Vakten min dro nok for å fortelle oss om hva han hadde funnet ut av, men kom for sent. Vi hadde allerede reist.»
«Men ingen sier nei til gull,» fortsatte jordbrukskongen. «Han må ha visst om den andre skatten. Det er en annen skatt, ikke sant?»

Bondegutten smilte igjen. Så sa han: «Ikke noen annen skatt enn kunnskapen om hva et lykkelig folk vil gjøre for en god og rettferdig leder. Og,» la han til, «hva de vil gjøre for å hevne tapet av denne.»
«Kan vi bruke gullet fra i krypten?» spurte fjellets konge, men han visste allerede svaret. Hele landet ville kreve at gullet ble gitt til den avdøde kongens enke.

De tre kongene vendte seg om og gikk med bøyd hode tilbake gjennom gangen, opp trappen og ut i tempelruinene. I stillhet red mennene nedover fjellet, det hadde begynt å regne og ingen av dem la merke til en sølvfarget ugle som kretset på himmelen. Uglen fløy opp til tempelruinene hvor jenta med det sølvhvite håret ventet.

«Der er du,» sa hun. «Kom så går vi ned og snakker med min bror.»
«Det der var ikke snilt gjort,» sa jenta idet hun gikk gjennom den sorte døren og møtte brorens blikk. «Ødelegge menneskers liv på den måten.»
«Mennesker har fri vilje, svarte gutten. «De ødelegger ofte sine egne liv. Jeg deler bare ut kortene.»
«Men du liker å dele ut dårlige kort, gjør du ikke?» spurte jenta.
«Selvfølgelig,» sa gutten med et bredt smil over leppene. «Det er jo det vi demoner er skapt til.»

Likte du denne historien?
Registrer deg her så sender jeg deg flere short stories.

Sanur-198lowres

You may also like

2 Comment
  1. Torbjørn Sørheim 4 år ago
    Reply

    Flott. Bra skrevet. Eventyr med mening og moral. Minner meg om østens fabler.

    • H.S. Palladino 4 år ago
      Reply

      Så hyggelig at du likte historien Torbjørn. Det er vel slike fortellinger jeg liker også. De som får oss til å føle at vi er et annet sted, en annen tid.

Leave a Comment

Your email address will not be published.