Disen og natten

by

– Du stenger mørket ute, sa natten. – Vær snill å dra din vei.
Den lette disen gløttet på øynene og kikket ned på skjørtet sitt. Det bredte seg ut over engen hun lå på, og badet gresset i et gyllent lys.
– Det er hans feil, sa hun og pekte opp mot månen. – Hadde han ikke vært så besatt på å vise seg for all verden ville ikke dette skjedd. Det er hans stråler som treffer meg, jeg kan ikke klandres.

             Månen lettet ikke engang på brynet. Enten hadde han ikke hørt kommentaren eller så brydde han seg ikke.
– Du forsterker lyset hans, fortsatte natten. – Det er ikke heldig. Mange av dem som gjemmer seg i min skygge blir nå tvunget til å søke skjul andre steder.
– La meg bare sove litt, bad disen, – jeg har reist så langt. Hun krøp sammen, gjorde seg enda litt mindre og så utover engen hvor hun akkurat hadde lagt seg til ro. Gresset under henne lot ikke til å ha noe i mot at hun lå der. Tvert imot. De lange stråene bøyde seg pent mot bakken, og selv valmuene krummet hodet så hun lett kunne legge seg på dem.
– Beklager, hvisket hun, – det er ikke meningen å forstyrre noen. Igjen kikket hun opp mot den glødende skiven på himmelen. Hva var det som gjorde ham så stolt i kveld?
Men månen gav ikke svar. Rolig og sterk strakte han i stedet på nakken og gjorde seg enda større, enda mektigere. Som om han ville vise at ingen kunne skremme ham.
Da skal heller ikke jeg la meg skremme, tenkte disen og lukket øynene enda en gang.
Ikke lenge etterpå strøk en mild vind over henne. – Hørte du ikke beskjeden? spurte den. – Dette er ikke noe sted for deg.
– La meg bare sove litt, vær så snill, bad disen enda en gang. – Snart drar jeg snart min vei.
– Skyld deg selv, sa vinden. Og så forsvant den.
Igjen sovnet disen.
Hun våknet ikke før noe stakk henne i øynene.
– Du skulle ha hørt på meg. Det var nattens formanende stemme som enda en gang rakk ned til henne. – Nå er det for sent, sa han og nikket mot horisonten i øst. Disen fulgte blikket. En gulrød stripe lå som en tynn strek over fjellene. Var det den som hadde stukket så intenst?
– Hvem er det? spurte hun.
– Det er den onde, var svaret. – Hun som jager oss alle på flukt. Det er nok ditt lys som har trukket henne frem igjen.
– Den onde? Disen kjente at stemmen skalv. I hennes verden fantes ikke ondskap, bare harmoni mellom alt levende. Hun sov på engene og til gjengjeld lot hun dråper av skjørtet sitt ligge igjen når hun dro videre. Sånn fungerte det, noe annet var ikke naturlig.
Men på dette stedet var visst alt annerledes. Her var noe galt.
Igjen gjorde hun seg mindre, litt flatere denne gangen. Hun trakk skjørtet enda nærmere og la seg så tett ned til lyngen hun kunne. Om hun bare gjorde seg så tynn og gjennomsiktig som mulig kanskje denne onde ville la henne være. Under seg hørte hun et par strå hviske. Hun oppfattet ikke hva de snakket om. Ville de også at hun skulle dra?
– Nei, hørte hun en valmue si – bli her så lenge du kan. Du beskytter oss.
– Mot den onde?
Valmuen svarte ikke og disen smugkikket igjen mot horisonten.
Nå stivnet hun. Den gulrøde stripen hadde raskt vokst til et bredt og intenst glødende bånd som nå var i ferd med å krype over fjellene. Båndet hadde gule, spisse klør som klorte seg fast i landskapet og et blikk så blendende at ikke noe levende kunne møte det.
– Hun brenner alt som kommer for nær, fortsatte natten. Det virket som også han var begynt å bli urolig.
– Hva kan vi gjøre? ropte disen. Natten svarte ikke. Han hadde begynt å pakke sakene sine.
Så, mens hele verden holdt pusten kravlet hunndyret over åsen. Som en fet, gul slange krøp den nedover fjellene og nå var det den som badet landskapet i et gyllent lys.
Disen beveget seg ikke. Stiv av skrekk rørte hun ikke engang på en finger før noe skalv under henne. Hun kikket ned og så at skjørtet var begynt å gå i oppløsning. Tynnere og kortere gled det oppover beina hennes og snart dekket det ikke henne i det hele tatt. Hva er dette? tenkte Disen fortvilet.
Hun søkte mot natten, men bare skyggen av ham kunne ses idet halen sveipet over landskapet en siste gang.
Fortvilet vendte hun seg mot månen i stedet, – Du, med dine magiske krefter må da kunne gjøre noe, bad hun, men også den lysende skiven hadde nå begynt å trekke seg tilbake.
– Redd deg selv sa han, det er ikke noe jeg kan gjøre. – Du burde ha dratt da du hadde sjansen.
Og med den beskjeden våknet disen. Flukt var den eneste løsningen innså hun og slet kroppen opp fra engen. Om hun bare kunne komme seg bort til skogholtet uten å bli sett, da kunne hun kanskje unngå de brennende klørne.
Hun svevde et stykke, men kjente med en gang at hun var for svak. Uten skjørtet var kreftene borte. Hun var for liten.
– Kom igjen, sa hun til seg selv, – det er ikke langt. Men formaningen gjorde henne ikke det grann sterkere og nå merket hun at også hennes egen kropp var i ferd med å forsvinne. Midjen ble tynnere, armene svakere.
En tåre rant nedover kinnet da udyret festet grepet.
Jeg ville jo bare hvile meg litt, tenkte disen og forsto at søvnen hadde kommet til en altfor høy pris.
Det siste hun så var de røde valmuene. Med hoder våte av Disens tårer løftet de seg opp fra gresset, snudde seg mot horisonten og ønsket en ny dag velkommen.

Likte du denne lille historien?
Registrer deg her så får du flere short stories du kan lese på mobil, nettbrett eller maskin.

gress_ubud

You may also like

2 Comment
  1. Jane Mysen 4 år ago
    Reply

    En nydelig og velskrevet, liten historie. Følte med disen, jeg. Spesielt etter denne hete, nesten uutholdelige sommeren vi hadde her til lands. Er ikke glad i sterk varme, og ble selv litt usynlig der jeg buret meg inne på kontoret, foran pc`n og arbeidet mitt.
    Disen tror det kanskje ikke selv når hun må vike for solens mektige krefter, men hun gjenoppstår. Jeg ser henne for meg med kjolen over gresset og valmuene.

    • H.S. Palladino 4 år ago
      Reply

      Tusen, tusen takk Jane, jeg hadde egentlig tenkt å ta bort kommentarfeltet under disse novellene jeg, men det gikk visst ikke an. Uansett veldig hyggelig med en kommentar da 🙂

Leave a Comment

Your email address will not be published.