Hvorfor i helsike flytta jeg til Bali?

by

Mens bjeffende bikkjer, galende haner, naboens TV og en begynnende morgentrafikk kjemper om oppmerksomheten min kl. 04.00, lurer jeg på hva i herrens navn fikk meg til å flytte til Bali. Jeg har knapt sovet de siste dagene. Hotellrommet er møkkete, air-condition virker ikke, det er bare kaldt vann i dusjen og fra springen på badet kommer det knapt vann i det hele tatt.
 Når jeg klager til hotellsjefen svarer han: ”Beklager, hotellet har varmt vann … problemet er lokasjonen av rommet ditt.”
”Og air-condition?” spør jeg, litt sarkastisk.
”Å, den virker, det er bare det at noen har stjålet fjernkontrollen. Derfor er den nå manuell …”
”Manuell? Tre meter opp på veggen? Uten en stol å stå på?”
”Ja.”
Deretter forsvinner han.

Jeg vet ikke helt om jeg skal le eller grine. Jeg er ikke så begeistret for air-condition uansett, siden den ofte gjør meg litt forkjøla, så dette er ikke noen big deal. Men kulden holder myggen unna og nå ser beina mine ut som to røde og hvite flekk-ål. Igjen tenker jeg, Hvorfor kom jeg egentlig hit?

Svaret fra hodet mitt kommer momentant – Du elsker dette stedet, ikke sant?
Joa …
– Du har reist til Bali i årevis, du elsker Asia og har alltid drømt om å bo her på heltid.
Jeg blir stille et øyeblikk, mens jeg leter etter innvendinger, men må innrømme – Jo, jeg elsker faktisk Asia. Jeg elsker strendene, maten, de bortgjemte små landsbyene og de endeløse rismarkene. Og jeg har kommet til Bali med jevne mellomrom siden slutten av 90-tallet, så hvorfor klager jeg nå?

Dette skulle være den beste avgjørelsen i mitt liv. Jeg skulle bo på Bali i minimum et år, reise rundt i Indonesia og dedikere tiden min til foto og mest av alt min lidenskap for skriving. Så hvorfor er jeg ikke glad?

Etter en stund logger jeg på Facebook og klager til en venninne.  – Det var ikke sånn det skulle bli, skriver jeg.
– Kanskje du burde gi det litt mer enn tre dager, svarer hun.
Sant nok. Jeg smiler for meg selv mens jeg venter på hennes neste kommentar. – Men du er jo ikke kjent for å være verdens mest tålmodige da.
Enda en sannhet. Jeg begynner å bli litt flau.

Tålmodighet er ikke en av mine sterkeste sider som venninner, kjærester, kollegaer og familie har fått erfare opp igjennom årene. Så kanskje det er dette jeg skal lære på mitt lille Asia-eksperiment. Prøve å bli litt mer tålmodig og lære meg å godta livets opp og nedturer. Må jeg virkelig prøve å endre alle situasjoner jeg ikke er fornøyd med?

Et par minutter går.
Jo, konkluderer jeg. Tålmodighet er kanskje ikke en av mine styrker, men å skifte kurs når det er noe jeg ikke er fornøyd med er.
Så jeg går tilbake til rommet, pakker sakene mine, og kjefter deretter så grundig på hotellsjefen at han går med på å betale forskuddet mitt tilbake. Så går jeg ut i den brennhete Bali-sola og vinker på en taxi.

alarmclock

You may also like

6 Comment
  1. Elisabet Hodkin Aaberg 5 år ago
    Reply

    Haha jeg kjenner meg så godt igjen med din gode fortelling om hanebråket om morgenen fra da vi var der, mange mage år siden. Sitter godt i minne enda. Men har mange fantastiske minner fra den turen på Bali… Vil svææær gjerne tilbake!

    • H.S. Palladino 5 år ago
      Reply

      Da synes jeg det er på tide at du kaster deg på flyet. Har forresten funnet massse ‘hemmelige’ dykkesteder;)

  2. MaryAnn Skadal 5 år ago
    Reply

    Ha ha. Sama sama som de sier der du er. Herlig. Ting blir sjelden slik vi antok. Den evnen til å skifte kurs skal du ta vare på og bruke. Den tar deg til nye muligheter og nye opplevelser. Dine oppturer og nedturer kan du bruke i din lidenskap for å skrive. Det er nedturene som gir gode og interresante historier. Takk for fin herlig start på dagen i dag. Beundrer din eventyrlyst og evne til å bare gjøre det. Så glad i deg selv om vi aldri har møttes ansikt til ansikt. Klem fra en annen øyboer i en annen verdensdel i et annet land. Verden er liten…

  3. H.S. Palladino 5 år ago
    Reply

    Tusen takk MaryAnn og tusen takk for fantastisk effektiv og god hjelp med logoen min i dag morges. Lifesaver burde du kalle deg;)
    Ja, jeg tenker også at nedturer er det som gir de beste historene og i posten om nattdykket, så husker jeg at jeg tenkte på dette hele tiden på vei ned i mørket – ‘dette kan jeg skrive om, dette kan jeg bruke, dette må jeg kjenne på’ hehe. Det var som et mantra, men som tilslutt forsvant da jeg fikk panikk og måtte opp 🙂

    http://hspalladino.com/nb/nattdykket-som-gikk-helt-galt/

  4. Torbjørn Sørheim 5 år ago
    Reply

    Drømmer og forventninger trenger ikke å få likhetstegn … men det er kanskje ikke meningen heller.

    • H.S. Palladino 5 år ago
      Reply

      Veldig godt sagt Torbjørn!

Leave a Comment

Your email address will not be published.