Må vi tilgi?

by

For noen dager siden ringte en venninne meg og sa: “Moren min ligger for døden, og jeg føler meg helt forferdelig.”
Dette høres sikkert helt normalt ut, de fleste er lei seg når en nær går bort, men denne jentas historie er litt annerledes. Moren misbrukte nemlig både henne og søsknene fysisk og psykisk gjennom hele oppveksten. Dette var ikke den lykkelige barndommen vi alle burde ha, dette var terrorversjonen av den.

Jeg skal ikke engang begynne å fortelle om hvor ille oppveksten hennes var, men bare nevne at alkohol og pillemisbruk var normalen. Det samme var ’faking’ av hjerteinfarkt og andre alvorlige sykdommer slik at barna og alle andre skulle synes synd på henne. Og dette var av de mer ’hyggelige’ tingene hun gjorde. Verre var volden, at barna gikk utendørs på vinteren til mor kom hjem fra jobb og lange dager uten mat.
Kort sagt, dama var mer enn bare ei drittkjerring.
Så ille var det at da barna var gamle nok, flyttet de alle ut av huset og nektet å ha noe med henne å gjøre. Alle de nærmeste hadde stor forståelse for dette.

Men nå som kvinnen ligger for døden skjer det noe rart. Nå forventer familien at barna skal stille opp. Det blir krevet at de skal tilgi moren, gi henne en slags siste farvel og sette en strek over alt.
Det skal nevnes at moren selv aldri har gjort noe forsøk på forsoning.
Venninnen min sa: ”Jeg vet virkelig ikke hva jeg skal gjøre. Jeg har overhode ikke lyst å se henne igjen, og innerst inne er jeg vel redd for at hun skal bruke anledningen til å kjøre kniven i ryggen på meg en siste gang.”
”Så ikke dra,” svarte jeg.
”Men alle andre forventer at jeg besøker henne, det er det vi er opplært til å gjøre. Hun ligger jo for døden.”
Og hva kunne jeg svare? Det er det vi er opplært til.

Min venninne skylder ikke moren sin noen verdens ting, minst av alt et siste besøk som en slags tilgivelse. For seg selv har hun tilgitt henne for mange år siden, det var nødvendig for ikke å gå til grunne.
Selv tviler jeg på at min venninne vil føle seg bedre, og det er det som er mitt mål, at hun skal ha det godt.
I samtalen med henne spurte jeg derfor meg selv – hvorfor det er slik at man alltid skal respektere de døde, eller døende, selv om de aldri har respektert oss? Hvorfor må vi snakke godt om mennesker som har absolutt ikke har vært snille bare fordi de ligger for døden?
Ja, vi ønsker alle naturlig nok en god avslutning på livet. Vi forventer det kanskje også. En tilgivelse og en forsonings snakk på sengekanten. Det skal bli et slags bevis på at vi ikke var så ille allikevel, at når alt kommer til alt så er jeg en likandes fyr eller en god kvinne.
At vårt ettermæle skal bli godt ønsker vi sikkert alle, men kan vi forvente at andre skal snu om på sitt liv fordi den som er døende plutselig angrer? Kan familien kreve det?
Ja, vil mange sikkert svare, gi den døende tilgivelse, det er godt for alle parter. Men er det nødvendigvis sånn?
Jeg er ikke så sikker.
Som en halvveis spøk sa jeg til min venninne: ”Hvorfor sender du ikke bare et postkort i stedet? Skriv at du håper hun råtner i helvete, det er jo dit hun skal.”
Hun lo. ”Så du synes ikke jeg skal dra?”
”Du bestemte deg vel for mange år siden at du aldri ville se henne igjen. Hvorfor skal dette endre på den avgjørelsen? Hvorfor skal andre bestemme over ditt liv? For det er jo faktisk ditt liv, er det ikke?”
”Men andre presser meg til det uutholdelige og jeg har begynt å tvile” sa min venninne og det var ikke vanskelig å skjønne hvor vondt hun hadde det.

Samtalene våre endte ikke der, men resten er for privat til å deles her og når jeg skriver dette er moren hennes fortsatt i live. Min venninne har derimot ikke besøkt henne. Familien fortsetter presset.
Selv sitter jeg igjen med spørsmålet, – bør vi tilgi de gamle og døende alt uansett hva de har gjort?

En historie som var med på å endre mitt eget liv er denne: Det viktigste i livet
Hvordan lar du andre behandle deg? Les mine tanker om dette her: Hvorfor er du så slem?

øst timor

 

 

 

You may also like

10 Comment
  1. mwulfken 5 år ago
    Reply

    Veldig bra skrevet Hilde, må si jeg kjente meg veldig igjen, det er så lett for andre å si at en skal tilgi, men de har ikke kjent på smerten og sviket. Føler med din vennine, lurer selv på hva jeg vil komme til å gjøre……….

  2. H.S. Palladino 5 år ago
    Reply

    Ja, jeg vet Mwulfken, og når man har det så forferdelig selv så er det enda verre at andre skal presse en til å gjøre noe en absolutt ikke vil selv om det er ‘godt ment’

  3. Jane Mysen 5 år ago
    Reply

    Jeg tenker at det er sunt å tilgi, for egen del, men da må det komme fra hjertet, ikke bli påtvunget. Hva slags tilgivelse blir det om denne kvinnens barn møter frem ved dødsleiet? Tilgivelse under tvang? Hvor mye er den verdt? Et spill for galleriet …

    • H.S. Palladino 5 år ago
      Reply

      Ja, å tillgi for sin egen del tror jeg også er viktig Jane, og det har min venninne gjort for mange år siden. Men nå er det familien som vil tvinge frem en slags forsoning for … ja, for hvilken grunn er vel vanskelig å si. Det er bare forventet tror jeg.

  4. Kjell- Vidar Nordheim 5 år ago
    Reply

    Veldig vanskelig spørsmål å gi noe godt svar på, den enkelte får kanskje selv finne ut av dette. Vet ikke hva jeg selv ville ha gjort.

    • H.S. Palladino 5 år ago
      Reply

      Takk for din kommentar Kjell-Vidar. Ja, det er vanskelige spørsmål enhver må finne ut av selv. Likevel synes jeg det er interessant at folk nesten forlanger at vi skal tilgi andre så fort de er døende, samme hva de har gjort mot oss. Vi har nesten mer respektfor de døde enn de levende virker det som noen ganger.

  5. Lizzie Schmidt 5 år ago
    Reply

    Takk for ditt flotte innlegg Hilde. Jeg leser mellom linjene og kjenner igjen det du forteller… Vi må ikke alltid tilgi, men vi kan tilgi oss selv og sette oss selv fri… I lys og kjærlighet…! Ææ<3 <3 <3

    • H.S. Palladino 5 år ago
      Reply

      Ja, dette er jo en ekstrem situasjon Lizzie, men jeg tror nok mange kan kjenne seg igjen i deler av den. Det er viktig å tilgi seg selv, og å tillgi for sin egen del, slik at man selv kan få det bedre. Så er det vel opp til hver enkelt å finne ut hva som er riktig for seg. Jeg skulle bare ønske at vi sluttet å dømme andre for deres valg.

  6. Janka 5 år ago
    Reply

    Ekstremt ja og vondt å tenke på at mange har opplevd, om ikke alt, så deler av dette og det unner jeg ingen.
    I mitt eget arbeid med mennesker har jeg møtt mange i situasjoner der det å tilgi for sin egen del, er en vesentlig del av det å komme seg videre. Når jeg snakker med dem om dette legger jeg dog til at man ikke trenger å oppsøke vedkommende, man trenger ikke engang å fortelle dem at de er tilgitt hvis man ikke selv ønsker det. Tilgivelse for alvorlige overgrep og lignende er noe man må gjøre først og fremst for seg selv. Jeg har ingen tro på noen som helst helbredende virkning av fremprovoserte/påtvungne «tilgivelser».
    Det å stå imot andres krav og forventninger til hva en selv bør gjøre er kjempetøft og i slike ekstreme situasjoner som den du forteller om, er det virkelig ille at slik tilleggsbelastning påføres. Pådriverne skjønner antageligvis ikke dybden i situasjonen, noe jeg i mange tilfeller har forståelse for (en mil i den andres sko osv). Det som ikke er like forståelig for meg er den manglende respekten for ofte ekstremt vanskelige beslutninger, andre har måttet ta for å verne seg selv. Vi trenger ikke alltid å forstå for å respektere andres valg i livet.
    Mitt svar på spørsmålet du sitter igjen med er dermed: Nei, vi BØR ikke det. Livet leves best uten «bør» i flere betydninger av ordet. Mitt inderlige ønske for alle er likevel at de klarer å gjøre det. I likhet med deg mener jeg at dette skal være for ens egen del, for å ha en mulighet til å gi slipp på det. Det å utsette seg selv for å møte vedkommende igjen eller på noe vis ha kontakt, ser jeg ingen generell nødvendighet av. Dette må være helt og holdent opp til hver enkelt.
    Ding dong!

    • H.S. Palladino 5 år ago
      Reply

      Tusen, tusen takk for din kommentar Janka, det setter jeg veldig pris på. Dette er en sak som har berørt meg veldig, og jeg er så enig med deg nå du sier ‘Vi trenger ikke alltid å forstå for å respektere andres valg i livet.’ Det synes jeg er et stort poeng!

Leave a Comment

Your email address will not be published.