Nattdykket som gikk helt galt

by

Denne blogposten begynte jeg på etter et dykk for en tid tilbake. Opplevelsen var ubehagelig, men siden jeg er en person som liker å utforske både mine egne følelser og hva jeg trekker ut av episodene jeg er oppe i, har jeg diskutert hendelsen med et par venner og tatt deler av den med i en bok jeg jobber med.

Men først, la meg bare forklare; – Jeg er en lidenskapelig dykker! Jeg har dykket aktivt i mange år, har nærmere 400 dykk og er veldig avslappet under vann. Faktisk så ler mine dykkevenner av meg fordi jeg bruker så lite luft og spør: ”Sover du der nede eller?” Med andre ord, jeg er aldri så lykkelig som når jeg dykker.
Nattdykk derimot, se det er en annen historie. Det er nemlig ikke bare det at jeg misliker nattdykk. Jeg er livredd. Jeg har hatt flere turer under vann i tussende mørke og må innrømme at jeg aldri har likt det.
Så, for noen måneder siden, på Bunaken i Indonesia, bestemte jeg meg for å tøye grensene mine og prøve igjen.
Bunaken øya er en av verdens beste dykkedestinasjoner. Jeg har besøkt plassen flere ganger, jeg elsker å dykke der og det er også ett av stedene hvor man kan se en vakker skapning jeg har jaktet på i årevis. En Spanish Dancer.
Dette er en nakensnegl, en marin snegle uten skall som stort sett bare viser seg om natten. Den har fått navnet sitt av det knallrøde ’skjørtet’ som flagrer i vannet mens den danser seg gjennom natten.
En dag ble jeg fortalt at en hel gruppe hadde sett denne nakensneglen på nattdykk og neste kveld var jeg klar. Dette skulle bli så bra.

Spanish dancerJo, det var på tide å kvitte seg med denne dumheten om at det å dykke om natten er skumlere enn å dykke om dagen, det er jo ingenting mer farlig der etter mørkets frembrudd. Så da skumringen bredte sitt teppe over sjøen hoppet dykkeguiden min og jeg i båten. En mørk oransje solnedgang lyste opp det svarte vannet. Dette skulle bli så bra, tenkte jeg igjen og rullet baklengs ut av båten og ned i vannet. Vi ga signalene på at alt var ok og slapp luften ut av vesten. Til å begynne med ble vannet lyst opp av solen som fortsatt hang over horisonten, men ettersom vi svømte lengre og lengre ned i dypet ble vannet mørkere og noe begynte å skje. Kroppen min begynte å skjelve. Ikke av kulde, men av frykt. Ikke en rasjonell frykt som vitnet om at jeg var i fare heller, men en ukontrollerbar skjelving jeg ikke kunne forklare. Jeg klamret meg fast til dykkeguiden, armens hans var nok blå etter krampetaket mitt, og rettet lykta mot korallveggen. Om jeg bare fokuserer på fiskene og de vakre fargene og konsentrerer meg om å puste rolig går nok dette bra, tenkte jeg. Snart ser vi kanskje en Spanish Dancer og uroen er glemt. Vel, for å gjøre en lang historie kort, vi så ikke noe Spanish Dancer. I stedet fikk jeg panikk over to små hummer som hoppa mot oss. Jeg dro nesten armen til guiden ut av ledd og begynte å grine. Og med en duggende maske full av snørr og tårer feiga jeg ut og signaliserte at jeg ville avbryte dykke. Jeg brydde meg ikke det døyt om den spanske danseren, eller noen annen danser for den del, jeg ville bare opp. Vekk. Nå!

End of story.

Eller … ikke helt.

For mens et fnisende mannskap kjørte oss inn til øya igjen sa guiden min: ”Du trenger ikke fortelle noen at du ble redd.” Nei, det gjorde jeg sikkert ikke, men ordene hans fikk meg til å innse noe. Jeg var ikke flau over det som hadde skjedd. Jeg hadde testet grensene mine og funnet at de var for sterke. Og så? Vi er vel alle redde for noe, og det å fortelle de andre ved middagsbordet senere på kvelden at jeg hadde feiga ut slo meg ikke som noe å gjemme under teppet.
Det gikk opp for meg at frykt er noe vi alltid har vært nødt til å hanskes med. Det er noe vi alltid har måttet forholde oss til. Frykt er en del av livet og uten hadde mennesket aldri overlevd som rase. Det har holdt oss unna farer og lært oss hva vi skal unngå.
Men i dagens samfunn er det de færreste av oss som må kjempe mot ville dyr. I stedet presser denne nedarvede frykten seg mot overflaten på andre måter. Vi er redde for ikke å være gode nok, ikke vellykkede nok, eller ikke vakre nok. Samfunnet krever at vi hevder oss, at vi er den beste versjonen av oss selv og overvinner både naturkrefter og indre demoner.
Jeg tror at vi trenger å være redde for noe fordi frykt er dypt nedarvet i genene våre. Uansett hva vi er redde for, om det er å legge ut på en reise alene eller at en partner ikke skal føle det samme som oss, så er frykt en del av den vi er. En del av det å være menneske.
Og i en verden med mer moderne traumer er det også andre overlevelsesmekanismer. Så hvordan håndterer vi dette?
”Ønsk frykten din velkommen,” sa en gammel dame til meg. ”Ta det som et tegn på at du er menneske, at du har følelser, men så må du la frykten gå. La den leve sitt liv, mens du lever ditt.”
”Ønske den velkommen?” spurte jeg. ”Tar den ikke da overhånd?”
”Ikke om du ikke lar den. Bare du kan kontrollere den. Møt frykten din, og lær av det. Det betyr ikke at du alltid må vinne over den, men la ikke den vinne over deg heller.”
Wow, for noen inspirerende ord, tenkte jeg. Det er virkelig noe å leve etter.
Men la en ting være sagt – jeg drar nok ikke på nattdykk igjen.

 

 

Siden jeg aldri har sett den spanske danseren har jeg lånt bildet over av en som er litt tøffere enn meg. Kimmo elsker nattdykk mer enn dykking om dagen og har lenge forsøkt å overbevise meg om å prøve igjen. Vel, vel, vi får se …

 

Hva med deg? Hva er du redd for som i egne eller andres øyne er urasjonellt?

You may also like

2 Comment
  1. Alexander 5 år ago
    Reply

    Hei Hilde

    «Er greit å være redd», sier eg til ungene mine, de er 8 og 11, og er redde for de merkeligste og forskjellige ting, og ikke de samme tingene. Av og til til min frustrasjon. Å akseptere frykten er jo det viktigste for å komme over den. det verste man sier er jo at det bare er tull. For den personen som opplever frykt, er det helt reelt 🙂

    «Det er greit å være redd», sier en liten stemme i hodet mitt av og til….. «Bare ikke gjør noe dumt når du er redd!» fortsetter den med. Av og til har jeg sittet på bunnen og sett opp mot overflaten, jeg ser ikke overflaten, men siden boblene går den veien, VET jeg, eller fornuften min sier at det er den veien, og jeg VIL dit……. Noe i meg holder igjen, følelsen av å ville mestre, følelsen av å kunne kontrollere frykten,

    🙂

    -Alexander

    • H.S. Palladino 5 år ago
      Reply

      Så vanvittig godt sagt Alexander og jeg er så enig, vi er alle redd for noe, og det er helt greit. Noe er rasjonelt, andre ting er ikke det, noen ganger må vi komme over frykten vår andre ganger behøver vi ikke. Det viktigste er at vi er oppmerksom på den og ikke lar den styre livene våre.

Leave a Comment

Your email address will not be published.