En natt i jungelen

by

Jeg våkner i bekmørket, vrir meg på stråmatta og retter på fotosekken som fungerer som hodepute. Jeg kikker på klokka. Fire. To timer siden sist jeg var våken. Underlaget er ikke behagelig, natten har vært kald og lakenet jeg har over meg beskytter ikke engang mot mygg. Jeg er rett og slett helt gåen. Ved siden av meg snorker broren min godt, akkompagnert av naturen som begynner å våkne til liv.

Fugler, frosker, apekatter og digre innsekter har startet sin forsiktige symfoni og det tar ikke lang tid før sangen blir sterkere. En time senere er orkesteret i full gang. Det er morgen i regnskogen på Sumatra.

Beina svir etter åtte timer i stupbratt og tett jungel dagen før og jeg tenker at min dose knebøy er unnagjort for resten av året. Ryggen verker også etter natten på treplankene og hodet banker i en jevn rytme av dehydrering. Jo, kroppen sier at turen har vært mer enn tøff nok, men hadde noen spurt meg om jeg ville gjort det igjen skriker hele meg et rungende – JA! Dette er nemlig det heftigste jeg noen gang har vært med på.

Dagen før kjørte vi først noen timer fra Indonesias tredje største by, Medan og ankom Bukit Lawang, en liten landsby ved inngangen til nasjonalparken Gunung Leuser nord på Sumatra. Her finnes den største forekomsten av Sumatra orangutang med om lag 4000 individer og det er selvfølgelig derfor vi er her. For å se disse nydelige dyrene som nå er i sterk nedgang på grunn av jakt, handel og trefelling.

Og ironisk nok passerte vi nettopp PP London Sumatra Indonesia, på vei opp til Bukit Lawang. Dette er et av selskapene som har hogget ned store deler av landområdene rundt parken for å produsere palmeolje. Protestene har gått verden rundt i flere år for å få slutt på denne industrien som ikke bare ødelegger skogen, utrydder dyr, gjør urfolk hjemløse og i tillegg er ekstremt helseskadelig, men som konsernet sier på sine nettsider – Til tross for uroen de siste årene er palmeoljeindustrien lovende.

OrangutangMen nå er det ikke palmeoljeproduksjon som er fokuset i det vi trasker innover jungelen og oppover i fjellene. Vi skal jo prøve å finne orangutanger i sitt rette element. Terrenget blir raskt brattere, og mens jeg lurer på hvor lett det er å få øye på disse skapningene jeg har drømt om å møte i årevis har en nitti graders helling reist seg foran oss. Der skal vi opp. Det går et sukk gjennom de fleste i den lille gruppa på seks stykker, men vi tar sats, ser etter lianer, røtter og greiner for å holde oss fast i og begynner på turen oppover.

– Husk å alltid se hvor du plasserer hendene dine, sier guiden advarende, – skorpioner, giftige edderkopper og slanger er vanskelig å oppdage og et bitt kan være fatalt her ute. Jeg nikker, forstått, og spør heller meg selv om jeg hadde behøvd å ta med meg absolutt alt fotoutstyret mitt. Etter om lag førti minutter er vi på toppen, og nå skal vi selvfølgelig ned igjen. Nederst i dalen ruver en ny bratt topp foran oss. Det er bare å innrømme, turen er svintung og svetter siler, men nå må da orangutangene dukke opp snart, tenker jeg, må de ikke?

En time senere får jeg svar. – Se! hvisker guiden og peker opp i et tre. En fullvoksen, og en litt mindre orangutang svinger seg grasiøst i trærne over oss. Vi står som spikret i bakken mens de to kommer mot oss, stopper opp og kikker ned. Litt nysgjerrige er de, men ser ikke ut til å bry seg nevneverdig om oss. De virker heller ikke redde så jeg retter zoom-linsa opp mot trærne og fyrer i vei.

Ikke lenge etterpå forsvinner de to videre innover i regnskogen og jeg slipper luften ut av lungene. Det føles som om jeg har holdt pusten under hele seansen, og når jeg kikker bort på min bror og min venninne gliser de like bredt som meg.

Vi går videre. Det vil si, vi klatrer videre, man bør være trent for en slik tur. En stund senere treffer vi på noen andre typer apekatter, Thomas Leaf blir disse morsomme figurene kalt. De holder seg tett inntil oss, virker ikke redde og håper nok på rester av lunsjen vår. Litt senere får vi øye på en påfugl, en vakker grønnslange og et par timer senere blir vi belønnet med enda flere grupper av orangutanger. En stor hunne bærer barnet sitt på ryggen, kommer helt ned på bakken for å plukke opp et par bananer og er bare noen meter fra oss. Guiden ber oss rygge, vi holder oss på trygg avstand, og det er først nå jeg ser hvor store dyrene er. Armspennet til en voksen hunn-orangutang er over to meter, dobbelt så langt som dyret selv, og når hun står oppreist på bakken og strekker mot trærne er damen et mektig syn.

Hannene blir større og veier nesten 90 kilo. Han beveger seg ikke fullt så grasiøst. Der småungene slenger seg fra grein til grein, tar salto og hiver seg rundt i nakken på moren er en voksen hann mer forsiktig. Han strekker seg heller fra ytterst på treet og tar tak i neste grein før han seiler over med en sakte bedagelighet. Jeg vet ikke hvor mange bilder jeg tar men innimellom må jeg bare senke kameraet og la synet av disse ufattelig vakre dyrene synke inn.Thomas Leaf

Moren med barnet blir nede på bakken en stund og idet hun klatrer opp i trærne igjen og småtassen plukker restene ut av bananskallet, fortsetter vi igjen ferden.

Jeg er målløs. Det er vi alle. Jeg har gått i jungelen før og har sett mange ville dyr, men dette slår alt jeg tidligere har opplevd. Orangutanger er uten tvil de vakreste og mest fascinerende skapningene jeg noen gang har sett. De deler 97% av sitt DNA med oss og er veldig like oss på mange måter. De er oppfinnsomme, bruker redskaper til å spise med, greiner til å beskytte seg mot regn og blader til å tørke seg rundt munnen med. Er det derfor vi er så fascinert av dem? Fordi de minner om oss? Eller er de de tilsynelatende kloke øynene, barnas spillopper eller den vakre røde pelsen? Kanskje det bare er fordi det ikke finnes så mange av dem og at de derfor er vanskelig å se.

Mindre enn 10 000 orangutanger er igjen på Sumatra og selv om det gjøres mye for å bevare arten er det atter andre som tenker kortsiktig inntekt. Langsiktige mål og kjappe penger henger, som vi vet, dårlig i hop.

Heldigvis finnes det krefter som jobber for å bevare artene, Sumatran Orangutan Conservation Programme, Regnskogfondet og Greenpeace jobber alle for å bevare skogen orangutangene er så avhengig av. Som mange andre av jungelens dyr er de røde apene svært sårbare for endringer i habitat.

En natt på stråmatte i jungelen gir ikke den beste søvnen, men akkurat det bryr jeg meg lite om. En drøm har gått i oppfyllelse og dette har vært den mest fantastiske turen jeg noen gang har vært med på. Igjen har Indonesia vist seg fra sin beste side, og enda en gang har jeg fått bekftet hvorfor landet står for meg som et av de vakreste i verden.

Etter frokost går jeg ned til elven og ser digre traktordekk ligge sammesurret med tjukt tau. Javisst, vi skulle rafte tilbake ja, tenker jeg og smiler mot de andre. – Klare?

Les også om hva vi opplevde da vi kom til ned til Bukit Lawang igjen her.

IMG_4601 kopi_uten

You may also like

4 Comment
  1. Jane Mysen 5 år ago
    Reply

    Eventyret fortsetter 🙂 Jeg fascineres av dyr og natur, har over to-hundre dokumentarfilmer om temaet, og leste dette med stor innlevelse. Du er så heldig! Vågal også – det er nok ikke alle som hadde våget å legge ut på en slik tur. Orangutangene er nydelige, det måtte være litt av en opplevelse å se dem i deres rette element. Kjenner at jeg er bittelitt misunnelig, samtidig unner jeg andre å oppleve noe så storslagent. Og det er nok mer på gang. Jeg gleder meg til fortsettelsen 🙂

    • H.S. Palladino 5 år ago
      Reply

      Wow, over to hundre dokumentarfilmer?! – da skulle jeg likt å komme på filmkveld hos deg 🙂 Noe spesielle temaer du helst ser?
      Jeg elsker å være ute i naturen selv og ja orangutanger må jeg si et noe av de vakreste skapningene jeg har sett. Å se de ute i deres naturlige habitat var en drøm som gikk i oppfyllelse. Helt vanvittig!

  2. […] på Sulawesi: Her går de døde til graven selv Les om min natt i jungelen på Sumatra Hvorfor jeg mener Java er undervurdert som […]

  3. […] mer om Sumatra her: En natt i jungelen Hvorfor jeg mener Java er undervurdert som reisemål Sulawesi er Magisk […]

Leave a Comment

Your email address will not be published.