Her går de døde til graven selv

by

Et kraftig smell vekker meg opp fra halvdøsen. Rett etterpå kjenner jeg den typiske ristingen fra et hjul som har punktert og vi vet alle hva dette betyr. Den ni timer lange bussturen fra Makassar til Rantepao blir nok enda lengre. En time senere er vi på veien igjen og selv om noen flere episoder til slutt gjør oss tre timer forsinket er veiene bra, stereoen med indonesiske svisker heldigvis ødelagt og området vi kommer lengre og lengre innover i noe av det råeste jeg har sett.

Jeg skjønner fort hvorfor fjellandskapet midt på Sulawesi blir beskrevet som Indonesias vakreste. Gule og eplegrønne risterrasser ender i bratte granittklipper og tjukk vegetasjon. Smale veier snirkler seg oppover åssidene og etter en stund begynner også de uvanlige husene som kjennetegner Tana Toraja regionen å dukke opp. Endelig, tenker jeg, etter ti års prat er jeg endelig her.

Magisk er et ord jeg ofte har brukt om Indonesia, og landet handler mye om magi, ikke mist i Tana Toraja. Her lever nemlig skikker og tradisjoner man fant den gangen faraoene regjerte Egypt i beste velgående. Side om side med kristendom og islam praktiserer innbyggerne fortsatt sine ritualer basert på den animistiske tro de hadde før nederlenderne inntok landet.

Og ritualene, vel, de er nok ikke for alle. For det er begravelsene og holdningen til døden som først og fremt er det helt spesielle med Toraja kulturen. Døden er faktisk den viktigste hendelsen i livet til en innbygger fra Toraja. Litt trist hevder noen, at man fokuserer så mye på døden at man glemmer å leve.

Jeg vet ikke helt om dette utsagnet holder mål, selv opplever jeg toraja folket som harmoniske, glade og takknemlige for at de får leve så rike og meningsfylte liv.
”Ser du noen tiggere på gaten i Rantepao?” spør trubaduren Yusuf en kveld. Jeg kikker ut på veien og må konstatere at det ellers så vanlige synet i Asia, er totalt fraværende.
”Det fordi vi er opptatt med å arbeide,” fortsetter han. ”Folk har jobb, og folk har mat. Vi trenger ikke tigge.”
Dette er et godt poeng, for i begravelsene, som trekker mange hundre mennesker, blir det ofret utallige bøfler og griser. Jo rikere du er, jo flere bøfler må du nemlig ofre. Dyrene skal ta deg fra denne verdenen over til den andre siden, men der er ikke den eneste grunnen til ofringen. Med flere hundre munner å mette under den tredagers lange seremonien, trengs det mye kjøtt, og det som er til overs etterpå blir distribuert til de dårligst stilte i regionen. Man kan være imot ofring av dyr, og det er slettes ikke noe hyggelig å se på, men det gir mat til alle. Og det holder folk fra å tigge.

Zombie En av de mest spesielle sidene ved en begravelse i Tana Toraja er derimot at siden en seremonien er en dyr affære, både for tilreisende og familien, venter man ofte lenge før en person begraves. Veldig lenge.

En begravelsene var i ble holdt for en kvinne som hadde vært død i fire år og hennes mann som hadde vært død i fem. Mellom dødstidspunktet og begravelsen blir ikke person sett på som død, men syk, og ligger på soverommet. Der du bor. Jepp, du leste riktig. Prøv å forestille deg at du må sove med din døde mor ved siden av deg på soverommet i fem år. Definitivt ikke for alle.

En dag tar guiden min meg med til et sted jeg var veldig nysgjerrig på å se. Et hellig tre. Ikke så spesielt tenker du kanskje, men dette er et sted hvor man tidligere begravde barn som av en eller annen grunn døde før det var fylt tre måneder. Ja, inne i treet!
Jeg skal love deg at å stå i skogen foran et flere hundre år gammelt tre med luker hvor du vet det ligger barneskjellett inni, frembringer noen tanker.

Og som ikke dette er nok så er det enda en ting som er vanskelig å fatte med dette stedet. Det er at i følge gamle tradisjoner fikk man i tidligere tider de døde til å gå til graven selv etter seremonien. Ja, du leste riktig her også. Mor som har ligget død på soverommet i fem år, går til graven selv.

”Seriøst,” sa jeg til guiden min, en ekstremt kunnskapsrik og oppegående mann. ”Det er jo bare tull?”
”Absolutt ikke,” svarte han. ”Skikken praktiseres ikke så ofte lenger, men jeg har selv vært vitne til det. To ganger.” Deretter forklarte han meg nettopp hvordan dette hadde foregått så detaljrikt at jeg har vanskelig for å tro at han løy.
«Du fyrer ikke bare oppunder mystikken?» spurte jeg.
Men han sverget på at det var sant.
Og jeg måtte innrømme at jeg selv flere ganger har opplevd ting som vitenskapen mener ikke skal gå an, så hvem er jeg til å si at ikke dette er mulig også? Likevel tenker jeg at det har andre forklaringer.

Selv tror jeg egentlig at dette kommer fra tradisjonen noen av landsbyene har med å skifte klær på de døde etter noen år i grava (ikke at dette er noe mindre creepy) heller enn at liket går selv. En annen forklaring er at tidligere skulle den døde begraves i landsbyen hun eller han opprinnelig kom fra og uten bil måtte liket fraktes på en eller annen måte over fjellene. Men igjen, hvem er jeg til å si at ikke døde mennesker kan gå. Merkeligere ting har skjedd.

Tana Toraja har en av de mest spesielle kulturene jeg har besøkt, og landskapet ett av de vakreste jeg har besøkt. Menneskene er så harmoniske som bare et folk med total tillit til det magiske i naturen kan ha og er du ikke interessert i omstreifende zombier eller begravelsesritualer er trekking i fjellene her grunn nok til et besøk. Er du derimot blant dem som synes magi, gamle skikker og uvanlige kulturer er spennende skriv deg på min magi-liste, så får du etterhvert noen spennende historier fra meg.

 

Bildet av den døde kvinnen er ikke mitt, men jeg vil tro at det er autentisk. Det har ligget på diverse blogger i flere år og tiltross for at jeg har spurt mange av dem hvor de har det fra har jeg desverre ikke greid å finne opphavet.

 

Tana Toraja

You may also like

6 Comment
  1. Jane Mysen 4 år ago
    Reply

    Dette var lesing jeg ble trollbundet av, og bildet måtte jeg studere flere ganger. Moren min døde i mars, det er vanskelig å forestille seg at hun noen gang kunne gått til graven, aller minst om fem år. Uff, tenker på disse menneskene som må bo med den døde så lenge, men de har jo et annet syn på dette også.
    Kan hende er det ikke ren fantasi, alle disse filmene som er laget om zombiene. Grøss og gru!

    • H.S. Palladino 4 år ago
      Reply

      Ja, bildet er spesielt, jeg har studert det mye selv og tror nok det kommer fra en av disse seremoniene hvor man skifter klær på de avdøde. I Toraja begraver man nemlig ikke de døde i jorden, men inne i fjellet. De mener at døde mennesker ikke skal begraves i den samme joda man høster mat fra, derfor steingraver, egentlig et godt poeng synes jeg:)

  2. Grete K.Junge 3 år ago
    Reply

    Disse skikkene var meget spesielle.Fikk litt frysninger mens jeg leste,samtidig vil man høre mer.Men de har et veldig nært forhold til døden og de døde.Men for oss utenfor ikke like naturlig.Steingraver var en god ide,men gå selv,hva skal man si Hilde..I allefall mer mellom himmel og jord vi ikke aner noe om.Fasinerende lesning,historiene dine biter seg fast må man si.

    • Hilde 3 år ago
      Reply

      Det er superspesielt ja, men du har rett i at de har et nært forhold til døden Grete Kari, troen deres er basert på at Gud finnes i alle aspekter av naturen og at vi derfor må respektere den. Egentlig en fin måte å tenke på.

  3. […] er Tana Toraja på Sulawesi, det samme stedet jeg skrev jeg om i Her går de døde til graven selv, og jeg greier ikke helt å bestemme meg for om jeg synes det er en fin skikk eller bare …. Ja, […]

  4. […] utenom Bali, finnes et område som heter Tana Toraja. Jeg har skrevet om en av skikkene deres i Her går de døde til graven selv. Akkurat den skikken, som ikke praktiseres så mye lenger, er nok litt for ekstrem for de fleste, […]

Leave a Comment

Your email address will not be published.