Jeg velger meg helvete

by

Flere dager før avreise til Cuba ringte en venn meg og sa: – Jeg hører du skal ut på reise. Cuba er flott, men lov meg at du tar en tur ned til syd-spissen av øya og møter den første opprøreren i landet. Det var her det hele begynte, skjønner du.
– Hva mener du? spurte jeg. – Snakker du om fortet i Santiago de Cuba, der Castro gikk i land? Jeg hørte han lo i den andre enden og skammet meg litt over min uvitenhet.
– Glem Castro, og glem Che. De gutta var ikke påtenkt engang da denne mannen regjerte. Bare dra til Baracoa, sa han.  – Der får du den virkelige historien om Cuba.
Nysgjerrigheten min var selvfølgelig pirret, men en uke før Baracoa landet vi i Havanna.

‘På Cuba strømmer musikken som en elv’ skrev Ry Cooder på plata fra filmen Bueno Vista Social Club, ‘rik, sjelfull og fargerik tar den vare på deg og løfter deg.’

Havanna
De heftige tonene fra det lille jazzbandet sprer seg i den varme Havanna natten og fyller meg med energi jeg ikke trodde var mulig etter en reise over Atlanteren. Cuba reisen begynner derfor med at i stedet for å stupe i seng etter flyturen lokker rytmene fra uteserveringen på Hotel Ingleterra oss ut i mørket. Stemmen til den vakre sangerinnen er fløyelsmyk, men med en ekte råhet som gjør at de fleste som sitter her og nyter sine iskalde Mojitos er trollbundet.

Her kunne jeg sittet hele ferien tenker jeg, og jeg er jo ikke spesielt musikkinteressert engang, men stemningen, temperaturen og den søte sigarlukten gjør at jeg ikke føler behov for å gjøre noe som helst annet enn å nyte denne opplevelsen.
Hotellet er ett av mange pusset opp i original kolonistil og jeg tenker at denne kvelden er som tatt rett fra filmen ’Havana’ med Lena Olin og Robert Redford. Bilene utenfor er de samme, interiøret har stilen og jeg trenger ikke engang lukke øynene for å forestille meg at jeg er tilbake på 30-, 40- eller som i filmen, på slutten av 50-tallet. At gamle Havanna engang har vært en av verdens vakreste byer er det liten tvil om. Arkitektoniske juveler, som varier i alt fra overdådig barokk til nydelig art-deco finnes på hvert gatehjørne og det sier at bare gamlebyen inneholder over 900 verneverdige bygninger.
Dessverre er byen skrekkelig nedslitt og kun statlige bygg og enkelte hoteller, som regel også eid av staten, er holdt i god stand. Innimellom ser man imidlertid glimt av hva byen har vært og forhåpentligvis kan bli igjen en gang i fremtiden.

Salsa i havanna

Biltur sørover
Da jeg så bilen som skulle ta oss fra Havanna og sydover til Camaguey neste dag, burde jeg skjønt at turen kom til å bli lengre enn de seks timene vi var forespeilet. I det lille døgnet jeg hadde vært i Havanna hadde jeg sett mange godteri fargede biler som nok gikk ut av produksjon for over femti år siden, og bilen vi hadde blitt lovet skulle ta oss kjapt og trygt sørover kunne bare karakteriseres som en skraphaug. Den var av et russisk merke jeg ikke har hørt om hverken før eller senere og var strippet for alt untatt seter, girspake og ratt. Rattet var forresten av merket Nissan. Betryggende og sikkert sjarmerende, tenkte jeg skeptisk og satte meg inn.

Men turen ble faktisk ikke så ille som jeg hadde trodd selv om den ble tre timer lengre enn lovet. Den cubanske landsbygda er nemlig utrolig vakker. Fra mange reiser i Asia er jeg vant til å se søppel og skrot langs veier og i byer, men bortsett fra i Havanna så er forsøpling merkelig fraværende på Cuba. Det kommer kanskje av at i et land hvor det er lite tilgang på varer og ressurser så bruker man det man har tilgjengelig og kaster lite. Plastposer er mangelvare, skrot og deler blir ikke liggende og blir et dyr påkjørt er en flokk gribber raskt på plass og tar seg av opprydningen.

Salsa og labyrint
I Camaguey, en nydelig labyrint av en by som nå står på UNESCOs verdensarvliste bestemte vi oss for at leiebil var et billigere alternativ enn pirat-taxi og et mye raskere alternativ enn buss. Veiene var dessuten såpass bra og lite trafikkert at det virket som et smart valg å leie en bil. Det fjerde bilutleie firmaet vi besøkte var faktisk betjent og til alt hell hadde de en flott Toyota av nyere årgang vi kunne fortsette sørover i.

Første stopp var Santiago de Cuba og siden det er obligatorisk med et besøk på Casa de la musica, musikkens hus, i alle cubanske byer og dette atpåtil er en veldig fin by, ble vi her noen dager. På vei hjem til hotellet om nettene dukket flere spontane konserter opp og etter et par nydelige kvelder fyllt av salsa, reggaeton og røverhistorier etterfulgt av frokost på takterrassen til Hotel Casa Grande, var det på tide å dra videre. Først besøkte vi fortet Castro hadde gikk i land på sin vei mot makten, et spektakulært sted ytterst på en klippe og med et stor fyr like ved, men nå var jeg fast bestemt på å komme meg fortest mulig til Baracoa. Jeg brydde meg ikke så mye om verken den fantastiske utsikten, fortet, fyret eller Fidel. – La oss komme oss avgårde, sa jeg og reisefølget mitt var enig. Baracoa virket forlokkende og kjøreturen ned dit skulle være lang, men fin.

BaracoaTolkien i psykedeliske farger
Turen gjennom Guantanamo provinsen ble et nytt eventyr i et vakkert landskap. Den lange veien over fjellet går gjennom nasjonalparken som er oppkalt etter den tyske oppdageren Alexander von Humboldt og blir med rette kalt den mest spektakulære i hele Karibien. Tette skoger, vakre sletter, elver og bratte klipper kranset berg og -dalbane veien, og i veikanten sto haikere op rekke og rad. På Cuba blir det nemlig oppfattet som uhøflig å ikke ta på folk som vifter med pengeseldler i grøfta så vi hadde raskt baksetet fullt, og selv om våre spansk kunnskaper var begrenset satte ikke det noen stopper for samtalen og vi fikk servert små historier fra livet på bygda.
Og så, etter nesten en hel dag i bilen, nådde vi omsider den lille byen Baracoa. Den kan best beskrives som en eventyrverden sammensatt av en del Tolkien, en del Gabriel García Márquez og en del før-krigs kommunisme. Det hele er mikset med psykedeliske farger og ser ut til å ha stått 400 år på et avsidesliggende og lite fremkommelig sted, noe som heller ikke er helt usant. Byen var den første på Cuba og det første stedet Christoffer Colombus kom til på øya. Han skrev i loggen sin at stedet var ’det vakreste på jorden’ og det er da også i dette paradiset at den virkelig historien om ’det nye Cuba’ starter.

Jeg velger meg helvete
De innfødte på Colombus’ tide var Taino, et folkeslag som ble funnet flere steder i Karibien, og som spanjolene gjorde sitt beste for å enten omvende til den katolske kirken eller utrydde. En av høvdingene for Taino, Hateuy, nektet imidlertid å la seg omvende og han er derfor blitt hedret som den første opprøreren på Cuba. Vi trenger ikke lete lenge etter bysten av den sterke mannen som samlet en gerilja hær og sto imot hele den spanske flåten. Like stolt som folket den hedrer markerer statuen midtpunktet i Baracoa. Hateuy ble til slutt tatt til fange og på spørsmål fra presten om omvendelse til den katolske kirken spurte han om himmelen var stedet hvor spanjolene kom etter at de døde. Presten svarte ja, og etter å ha tenkt seg om et kort øyeblikk svarte Hatuey at da ville han heller dø og komme til helvete. Der kunne han være sikker på at han ikke møtte slike tyranner igjen.

HatueyBaracoa er nok den plassen på Cuba hvor verden virkelig har stått stille. Det finnes en flyplass her, men til tross for det idylliske landskapet og vakre strender som har vært lokasjon for flere filmer, har ikke den store masseturismen nådd stedet. Byen har et universitet, Cubas sportselite trener ofte her og folk er vennlige.
I tillegg finnes hoteller og casa particulares, fantastiske restauranter som serverer lokale retter og et hyggelig natteliv. Likevel er turistene fraværende. Og mens vi spiser en deilig lokal fiskerett med cubansk øl til, ber jeg en liten egoistisk bønn om at denne delen alltid vil tilhøre fortiden. Tanken på 5-stjerners hoteller og ’all inclusive’ passer definitivt ikke inn her.

 

You may also like

Leave a Comment

Your email address will not be published.