Kristiania noir – research til historisk krim

by

Forfatter duoen Aurstad & Westberg er ute med en ny krim hvor handlingen er lagt til rundt 1900. Jeg var nysgjerrig på hvordan de gjør research til bøkene sine og spurte Carina om hun kunne skrive en gjesteblogg om nettopp det.

Les og bli inspirert til å kjøpe bøkene!

 

Verdifulle detaljer

Noe av gleden ved å legge handlingen i krimbøkene til mNattevandreren_HØYKristiania rundt 1900, er at vi er nødt til å gjøre enormt mye research.
Skal vi skrive troverdig, holder det ikke bare å lese vanlige historiebøker. Nei, vi må lese samtidslitteratur for å forstå hvordan folk tenkte, vi må lese aviser for å fange opp underlige smådetaljer, adressebok for Kristiania for å se hvem som bodde hvor og med hvem, brannarkivregistre, postkort, memoarer og mye mer. Det aller morsomste er kanskje å lese aviser og finne reklame for blant annet brusepulver til å ha i melk, «Napoleon»-korsett for den (snart) ranke herre, og oppdage at menn med militær utdannelse i dårlige tider satte inn annonser hvor de tilbød seg å mosjonere andres hester for en billig penge.

Før vi skrev den første krimen Blodpenger, brukte vi mye tid på å sette oss inn i hvordan Kristiania-krakket i 1899 preget både bybildet og folk flest. Da hadde vi stor glede av en liten perle av en satirisk bok som heter Fra jobbetiden fra 1903 og som omhandlet «jappetiden» før krakket. Den ga oss et verdifullt skråblikk som sjelden kommer fram ellers. Men den var dessverre altfor morsom.

Noe av det aller vanskeligste ved å gjøre research, er nemlig at vi rett og slett finner for mye interessant. Tar vi med alt, er det fare for at romanen blir en oppramsing av historiske fakta. Selv om det sikkert kan være til glede for enkelte, er jo ikke det meningen med en krim.

Jobbetiden_editertNå er vi nettopp ferdig med krim nummer to fra Kristiania. Den heter Nattevandreren og handler blant annet om forholdene i Botsfengselet og om spiritisme. Under skrivingen av romanen var memoarene til en av Botsfengselets tidligere direktører, Richard Petersen, litt av et funn. Når man leser den boka, skinner det gjennom at Petersen var en ihuga tilhenger av korporlig straff (på tross at det ikke var lov), og innførte beinhard disiplin. En liten smakebit:

«Jeg bandt fangen fast på en madrass og lot overvaktmesteren rise ham … Jeg tilstår at eksekusjonen moret meg kostelig, da den gode virkning straks innfant seg. Han skrek av alle krefter og erkjente at hele hans ferd hadde vært falsk fra den første dag. Han sattes derpå til å pumpe vann, og han pumpet med en iherdighet som viste at det var gode krefter i ham. Han ble frisk og rask, fikk røde roser på de før så bleke kinner og satt sin tid ut uten engang å tale om fellesanstalten. Det morsomste er, at han mange år etter kom på visitt til meg, da han gjerne ville hilse på meg og takke for samværet.»

Ville du ha ansatt denne mannen i en betrodd stilling? Petersen bare måtte bli modell for fengselsdirektøren i Nattevandreren, selv om vi nok har dempet ham litt. Virkeligheten er ofte for utrolig til å virke sann, og man risikerer å bli beskyldt for overdrivelser. Memoarene var forresten skrevet med gotisk skrift, som ikke er spesielt lett å tyde: Men det er ganske gøy å lese når teknikken først sitter.

 

Kan man stole på forfatteren?

Noe som ofte slår meg når jeg skriver krim med historisk bakteppe, er hvor nøyaktig man bør være med alle detaljer, langt mer enn om boka skulle ha vært en samtidsroman, tror jeg. Hadde vi skrevet om Oslo i dag, ville ingen ha leet et øyebryn dersom vi hadde diktet opp gater og adresser som ikke finnes på ordentlig. Men om vi i en Kristiania-krim våger å Fængselslivskrive at Petrina Hansens planter sto i røde blomsterpotter, når de i virkeligheten var gule, er det ikke utenkelig at noen ville ha påpekt det.

Rett etter at Blodpenger kom ut, gikk en journalist ut i sosiale medier og mente vi hadde tatt feil angående årstallet for når Dagbladet ble grunnlagt. Heldigvis hadde vi vårt på det tørre (mannen hadde lest litt vel fort), men det ville ha kjentes pinlig å bli tatt i en sånn feil. Derfor sjekker vi og dobbeltsjekker den slags før boka går i trykken. Selvfølgelig gjør vi bommerter, sikkert mange, men vi får bare håpe at færrest mulig oppdager dem.

Likevel, det er jo fiksjon vi arbeider med, ikke historieskrivning eller biografi, så vi dikter selvfølgelig opp både hendelser og personer og mye mer. Vi skal tross alt fortelle en nifs fortelling og må derfor legge vekt på de dystre sidene ved livet og ta oss en del friheter. Kanskje er det derfor Petrinas blomsterpotter blir så viktige; noe å klamre seg til i en skremmende og uberegnelig fiktiv verden? Eller er det motsatt? Virker det nifse enda nifsere dersom alt annet er troverdig?

Aurstad og WestbergI Nattevandreren blir fullmektig Wulfsberg og betjent Nystuen stilt overfor spørsmålet om det finnes et liv etter døden, og om de døde kan kontakte de som fortsatt lever på jorda. Når stemmen fra den andre siden runger i ekteparet Meyers fornemme stue, virker det da beroligende på leseren at det er silketapet på veggene og at de nettopp har diskutert Ibsens nyeste? Eller gjør det nettopp at det gruvekkende rykker nærmere? Den som leser, får se.

Nattevandreren kjøper du ved å klikke på denne linken:

Følg forfatterne på Facebook her.

Nattevandreren er utgitt på Kagge forlag.

You may also like