Mirakel eller tilfeldighet? – Sjåførens historie

by

For noen måneder siden satt jeg i bilen på vei opp til Tulamben, et nydelig dykkested på Bali som jeg ofte besøker. Sjåføren min, Komang, var fra en landsby ikke langt unna der jeg bor og vi skravlet litt løst og fast om livet i Indonesia, om kultur og selvfølgelig ett av mine yndlingstemaer, gode historier.
– Du som er oppvokst her må vel ha noen gode historier på lager? spurte jeg etter en stund.
– Historier? Komang skjønte ikke helt hvor jeg ville.
– Ja noe spennende, noe du har hørt av foreldrene dine kanskje, litt spesielle ting.

– Black magic? spurte han.
– Nei, ikke nødvendigvis det, men kanskje noe litt uvanlig som har skjedd.
Men Komang trodde ikke så mye på sånt sa han, overtro er gammeldags og som regel har alt en naturlig forklaring.
– Joda, jeg er for så vidt enig i det sa jeg og presset han ikke mer. Vi kjørte derfor i stillhet en stund.
– Når jeg tenker meg om så skjedde det faktisk noe litt spesielt for endel år siden, sa han plutselig. Jeg lyttet og han begynte på historien.

– I flere år fikk moren min jevnlig et slags sår på armen, sa han. – En stor byll dukket opp tre-fire dager før en religiøs helligdag. Denne viktige dagen finner sted en gang i måneden og hver måned, tre dager før, dukket denne byllen opp på samme sted på høyre arm. Den klødde og svei som brannsår og moren min hadde mye vondt. En uke senere forsvant den igjen. Til neste måned. Da dukket byllen igjen opp tre dager før helligdagen.
Vi var alle bekymret for henne, det kunne jo være noe alvorlig, så vi tok henne med til sykehus, leger og landsbydoktorer. Faren min kjørte til og med opp til Java til en kjent healer. Ingenting hjalp.
Etter en stund avfant vi vel oss alle med at ikke noe kunne gjøres og ga opp. Flere år gikk faktisk hvor byllen dukket opp hver måned.

Så en dag stoppet en bil på veien nedenfor huset vårt. En mann hadde fått motorstopp og ba om hjelp. Min bror og jeg hjalp han, og da vi hadde fått bilen i gang igjen spurte han om lov til å gå inn i huset for å vaske seg på hendene. Det fikk han selvfølgelig og inne i huset spurte broren min om han ikke ville ha en kopp te. Mannen takket høflig ja og vi satte oss. Vi snakket litt om bil og motor noen minutter før mannen plutselig sa: – Det er en syk dame i dette huset.
– Nei, svarte jeg, her er det ingen syk dame, men så tenkte jeg på søsteren min. Kanskje hun er syk slo det meg og jeg grep etter telefonen. Min søster bor på Nusa Dua og jeg var redd for at de kunne ha hendt henne noe, men da jeg ringte mannen hennes fikk jeg vite at det ikke var noen problemer der. De var begge friske.
Så jeg fortalte mannen med bilen at her var alle friske. For å være helt ærlig hadde jeg blitt så vant til å se at moren min hadde denne byllen og jeg tenkte ikke over at de kunne være henne.
Men mannen ga seg ikke. – Finnes det ingen andre kvinner i huset? spurte han.
– Jo, min kone, sa en stemme. Jeg kikket opp og så at faren vår var kommet inn i rommet. Da kom jeg på såret på armen.
– Ja, det stemmer, moren vår har en byll på armen, sa jeg – den kommer og går hver måned.
– Da er det henne, sa mannen.
Faren min var skeptisk. – Hvem er du? spurte han.
Jeg skulle til å forklare at han hadde fått motorstopp utenfor huset, men mannen sa: – Det spiller ingen rolle hvem jeg er. Det som er viktig er at det bare er du som kan gjøre din kone frisk.
– Og hvordan skal jeg gjøre det? spurte faren min.
– Ta henne med til tempelet i landsbyen, sa mannen. – Og bring vann, vanlig drikkevann. I templet vasker du henne med halvparten av vannet, den andre halvparten skal hun drikke. Det er alt du behøver å gjøre.
Deretter reiste mannen seg og gikk.

Vi var selvfølgelig alle skeptiske, men faren min mente at det ikke kunne skade å prøve dette også. Når han hadde kjørt rundt til de andre øyene for å finne en kur så kunne han saktens vaske sin kone i tempelet.
Så han gjorde derfor som den fremmede hadde sagt. Tok kona med til tempelet og vasket henne med halvparten av vannet. Resten drakk hun. Det var det.
Så var det bare å vente.
Neste måned kom og tre dager før helligdagen dukket byllen opp igjen, men denne gangen var den mye mindre enn sist og den verket ikke.
Måneden etterpå dukket bare et lite sår opp og måneden etter det igjen var det ikke noe tegn til byllen. Vi kunne ikke tro det. Flere måneder gikk uten tegn til sår eller byll, og nå har åtte år gått.

Hvem var mannen? sier Komang til slutt mens han stirrer foran seg på veien. – Det aner jeg ikke, vi så han aldri igjen. Jeg har spurt andre om ham, men ingen vet noe om fyren eller kjenner beskrivelsen. Jeg vet heller ikke hva han heter.

Jeg visste ikke helt hva jeg skulle tro da Komang fortalte meg om moren. Han kunne jo bare ha funnet på alt for å servere en turist den gode historien hun spurte etter. Men noen uker senere skulle jeg igjen til Tulamben og ringte Komang. På vei tilbake spurte han om det var greit at han stoppet hjemme, han hadde glemt telefonen sin. Selvfølgelig, sa jeg og da vi stoppet utenfor huset kom moren ned til veien med telefonen.
– Det er forresten moren min, hun jeg fortalte om, sa Komang. – Mamma, rett ut armen din så Hilde kan se den.
Moren rettet ut armene. – Se, ingenting sa hun, og helt riktig, armene hennes var helt glatte og ikke tegn til noe byll eller sår.

Mirakel eller tilfeldighet? Jeg vet ikke, men synes sånne historier er spennende. Er du som meg vil du kanskje lese flere. Skriv deg på min magi-liste så får du beskjed når jeg har nye historier.

You may also like

4 Comment
  1. Jane Mysen 4 år ago
    Reply

    En liten, spennende historie, og jeg tror ikke at Komang har funnet den opp. Har hørt lignende historier her hjemme og opplevd noen små undere selv også, så jeg er helt sikker på at slikt er mulig 🙂

    • H.S. Palladino 4 år ago
      Reply

      Ja, jeg har også vanskelig for å tro at han fant på det, Jane. Interessant er det ihvertfall, og skulle gjerne likt å truffet mannen med den havarerte bilen:)

      • Torbjørn Sørheim 4 år ago
        Reply

        Vi må ikke være så skeptiske overfor ting vi selv ikke kan forklare. Vær åpen overfor uforklarlige hendelser, for vi er jo ikke allvitende.

        • H.S. Palladino 4 år ago
          Reply

          Vi er ikke allvitende Torbjørn, og det som var ‘umulig’ for ti år siden er vitenskaplig bevist idag. Har kranglet med et par forskere om ‘umuligheter’ 🙂

Leave a Comment

Your email address will not be published.