Mitt største mareritt

by

Innimellom holder jeg foredrag for reiselivsstudenter og da starter jeg ofte med å fortelle om hva som inspirerte meg til å begynne å reise. Det vil si, det var ikke så mye hva, men hvem.
Det var nemlig broren min.
Han hadde allerede reist en del i Sør-Øst Asia og kom hjem med nydelige malerier, tepper, figurer i tre og mest av alt fantastiske historier.

Og det var selvfølgelig historiene jeg var mest opptatt av. Han snakket om fergeturer som varte i dagevis i åpen sjø herjet av pirater (ikke at han noen gang ble konfrontert med dem, tror jeg), han fortalte om jaktturer med Dayak folket på Borneo hvor alt du hadde med deg inn i jungelen var et blåserør og noen giftpiler, han snakket om sjøsigøynere som bodde i båter og hytter på sjøen og steder hvor døde barn blir begravet inne i trærne.

Og selv om jeg må innrømme at jeg ikke liker å følge i andres fotspor når jeg reiser så liker jeg å bli inspirert av det andre har å fortelle og deler av historiene til min bror var så spennende at jeg bare måtte oppleve det selv.

Mount Ijen på Java
Et par ganger har jeg besøkt Toraja som jeg så vidt har skrevet om i Her går de døde til graven selv. Det er mye mer å fortelle om dette stedet.
Endelig har jeg også fått besøkt sjøsigøynerne i Wakatobi som jeg har vært fascinert av i 10 år og jeg har dykket på noen av de mest fantastiske revene i verden. Men den av min brors fortellinger som kanskje vekket eventyrlysten min mest, men også har skremt meg mest, er en jeg enda ikke har opplevd.
Det er denne:

Først må jeg si at jeg har for lengst glemt hvor dette fant sted. Et sted i Sør-Øst Asia på 90-tallet er alt jeg vet.
Min bror skulle på en lang jungeltrekking, han hadde bestilt guide og tidlig på morgenen la en liten gruppe i vei innover skogen.
Jungel kan til tider være bratt, det er slitsomt å ta seg frem gjennom kratt og tett skog, og man beveger seg ikke alene. Det finnes stier, men de går på kryss og tvers og uten guide er man ganske fortapt. Og som de fleste sikkert skjønner, i jungelen vil man ikke være fortapt. Der er det mye som ser deg som en fin kilde til et proteinrikt måltid.
Uansett, gruppen var langt inne i jungelen og utpå dagen stanset de for å spiste lunsj. En stund etter at de hadde begynt å gå igjen stoppet guiden og sa: – Nå skal vi ned den stien der, men du Stein …’
Min bror sperret øynene opp. – Ja?
– Siden du skal nå en båt i morgen tidlig må du ta den andre veien innover der. Han pekte i motsatt retning.
– Øøøh?
– Det går bra, sa guiden. – Bare følg stien rett frem, du kommer til ei gammel jeger hytte hvor du kan sove i natt og så fortsetter du i morgen tidlig. Ok?
– Øøøh?
Broren min fikk ikke frem et ord, guiden tok farvel, rakte han ei lommelykt og sa: – Det er nok best at du når den hytta før det blir mørkt.
Så forsvant gruppa nedover stien og min bror ble stående igjen. Han hadde ikke mye annet valg enn å begynne på den stien guiden hadde pekt ut.

– Jeg nådde hytta før det ble mørkt, fortalte broren min meg senere, – men jeg skal ikke legge skjul på at jeg aldri har vært så redd. Med guidens advarsler om alt fra tigre og neshorn til tarantella med øyne som glitrer i mørket, sov jeg ikke et sekund den natten. Lommelykta gikk dessuten tom for batteri rundt midnatt og alt jeg kunne gjøre var å sitte musestille inne i hytta og vente på lyset.
Så fort de første solstrålene viste seg spratt jeg ut og fortsatte ned stien.
Jeg rakk båten, sa han til slutt med et glis. Og det er vel en av styrkene til min bror, uansett hvor ille det er kommer det alltid et stort glis.

Jeg håper vel egentlig at jeg aldri kommer opp i en situasjon hvor jeg er nødt til å sitte alene i jungelen om natta, det er ett av mine største mareritt. Likevel vekker det eventyrlysten og spenningen hos meg som ingenting annet. Jeg VIL oppleve det – men bare i teorien.

Når jeg skriver dette går broren min i fjellene i Nepal, selv sitter jeg på Bali, og i går snakket vi sammen nesten en time på Skype. Jeg elsker teknologien som gjør at jeg både kan leve mitt liv som er langt fra A4 og samtidig holde kontakten med mine kjære. Jeg kan treffe sjøsigøynerne som blir landsjuke slik vi blir sjøsjuke, eller teste mine egne grenser på nattdykk, – og finne at de er for sterke.

Bildet under er fra jungelen på Sumatra. Her gikk vi åtte timer i stupbratt skog, og hadde et fantastisk møte med orangutangene som bor i denne delen av verden. Vil du inspireres til mer enn A4 livet? Vil du ha mer magi i hverdagen? Skriv deg på min magi-liste!

Jungelen på Sumatra

You may also like

2 Comment
  1. Lizzie Schmidtoh 6 år ago
    Reply

    Takk kjære Hilde for en fantastisk beretning. Det minner meg om hva Haakon, min sønn, fortalte meg om hans opplevelser da han var på ‘verden rundt reise’ for ca. 12 år siden. Årsaken kan du spørre Ann Britt om, var ganske dramatisk. På det aktuelle tidspunkt var han kommet vtil Guatemalla via Australia, Thailand mm, så Mexico og da endte han opp i Guatamala der han hadde planlagt å studerer Mayakulturen… Han ble sendt ut i en kano helt alene og bestemte seg for å gjemmomfører turen til en hule for å møte djevelen og se han midt i hvittøyet… Hallo… Jeg tror dette er bare fornavnet på hva han har opplevd. Men som hans mor er jeg sikkert en god statist i kolisenne, men det ikke alt en sønn forteller til sin mor, særlig når det gjelder følelser…:-)0&6

    • H.S. Palladino 6 år ago
      Reply

      Oi, den historien skulle jeg gjerne hørt fra Haakon selv 🙂 Se djevelen i hvitøye er noe jeg enda har til gode selv om jeg forsåvidt har vært nære noen ganger!

Leave a Comment

Your email address will not be published.