Still alltid kontrollspørsmål

by

Tidligere i år hadde jeg det jeg vil kalle en typisk Asia opplevelse. Broren min og jeg sto på fergekaia i Banyuwangi, helt på østspissen av Java og hadde akkurat gått av ferga fra Bali. Ørene gjallet enda av indonesisk realityshow musikk spilt om bord og nå skulle vi prøve å finne noen som kunne ta oss med opp til Ijen krateret ikke langt unna.

Det var min bror som inspirerte meg til å begynne å reise til Indonesia på slutten av 90-tallet, han har reist i store deler av øyriket, men Ijen var et sted ingen av oss hadde vært. Den grønne innsjøen i bunnen av krateret, utsikten fra toppen av vulkanen og ikke minst mennene som hugger knallgul svovel ut av fjellet var noe vi begge var ganske gira på å se.
Vi var så vidt kommet i land da en mann kom gående mot oss. ”Kan jeg hjelpe dere?” spurte han. Det sto ’Tourist Information’ på skjorta hans så det lovet godt.
”Vi skulle gjerne bare hatt litt informasjon om hvordan man kommer seg til Ijen krateret” sa min bror og pekte på skjorta hans, ”du vet hvor turist kontoret er regner jeg med?”
”Det ene er dessverre stengt i dag,” sa mannen, ”men jeg jobber for det andre kontoret så jeg kan gi dere all informasjon dere trenger.”
So far so good.
Mannen fortalte hvor mye turene opp dit pleide å koste, at kjøreturen tok ca. tre timer og at man måtte starte tidlig for å få med seg soloppgangen fra toppen av krateret.
”Er det bare en fast pris?” spurte jeg.
”Om du booker et billigere hotell kan du få en rimeligere pakke” svarte mannen fra turistbyrået ”men transporten får du ikke billigere.”
Vi tenkte at tja, man kan jo alltids sjekke litt rundt i området. Transport pleier ikke å være vanskelig å finne i Indonesia.
”Hvor finner vi selskapene som selger turene da?” spurte min bror.
Mannen nikket mot andre siden av gaten, ”bli med meg” sa han og begynte å gå.
Vi labbet etter.
Det var da mannen selv satte seg bak disken på en shappe femti meter lenger nedi i gaten at vi begynte å føle oss litt lurt.
Han dro opp en kvitteringsblokk og begynte å skrive.
”Vent litt,” sa jeg med et smil, ”så du er både turist informasjon og turoperatør?”
”Ja.”
Broren min og jeg kikket på hverandre og begynte å le.
”Da foretrekker vi å sjekke litt mer rundt for å se etter alternativer.”
”Det er ingen andre,” sa fyren.
Særlig, tenkte jeg og begynte å bevege meg mot døra. Jeg kan være ganske sta og ikke så rent lite bitchy som en del av mine venner vet, og fyren skjønte fort at han måtte komme med et godt argument.
”Jeg gir dere et bedre hotell” sa han raskt ”samme pris.”
Vi forhandla igjen litt om prisen, ble enig om at for en tre timers kjøretur en vei, overnatting inkludert frokost og svømmebasseng på hotellet så var ikke prisen så verst.
”Ok,” sa broren min, ”jeg betaler halvparten nå, resten når vi er tilbake.” Turistsjefen nikket, plukket frem kvitteringsblokka si igjen og kjørte oss deretter til hotellet.
Rommet hadde ikke aircondition, ikke varmt vann, og heller ikke dusj. I stedet fantes en ’mandi’ som kortsagt er en liten plastbøtte med håndtak hvor du øser iskaldt vann over deg. Greit nok tenkte jeg, ikke vær kresen, og mens jeg dusjet gikk broren min for å høre om det var mulig å få servert kaffe kl. 02.00. Vi måtte være oppe på krateret i god tid før soloppgang og frokosten skulle inntas i bilen på vei opp.
Han kom tilbake og ristet på hodet, mens han humret.
Samtalen med resepsjonen hadde forløpt som følger:
”Hei, vi skal opp til Ijen krateret i natt og lurte på om det er mulig å få en kopp kaffe før vi drar eller ta med på veien?”
”Jada, ikke noe problem.”
”Ok, supert, henter vi den her i resepsjonen?”Ijen, svovel arbeider
”Nei.”
”Ok, hvor da?”
”Kaffe henter du i restauranten.”
”Men er den oppe om natta?”
”Nei.”
”Ok, så om den ikke er oppe, hvordan får vi da bestilt kaffe?”
”Du må ringe til restauranten.”
”Ok, men siden det ikke er telefon på rommet kan jeg ringe her fra resepsjonen da?”
”Jada, ikke noe problem.”
”Supert.”
Broren min snudde seg for å gå, men gjennom mange reiser i Asia har han lært seg å alltid stille enda ett siste kontrollspørsmål. Han spurte derfor: ”Er det virkelig noen som jobber i restauranten på natta?”
”Nei, selvfølgelig ikke” svarte resepsjonisten.
”Så hvem plukker opp telefonen da?”
Da gikk rullegardina ned hos resepsjonisten og broren min skjønte at han måtte greie seg uten kaffe.

Vi fikk oss noen timer søvn og ble hentet som avtalt av turistsjefen. Han hadde med seg en toastskive til oss hver som frokost, men å gå hele dagen på en skive tørt brød kunne man fort bli grinete av så forsiktig spurte vi om det fantes et sted hvor vi kunne kjøpe litt mer mat.
Joda, det fantes et døgnåpent sted ved moskeen.
Vi stoppet der, fikk både svart kaffe, nudler, toast og en real dose 80-talls hardrock på full guffe.
Fantastisk, dagen kunne begynne.
Mette og fornøyde satte vi oss i bilen igjen, og etter om lag 30 minutters kjøring var vi fremme. Broren min og jeg så på hverandre.
”Skulle ikke turen ta 3 timer?” spurte jeg sjåføren/turistsjefen. ”Dette var vel litt stiv pris for en halvtimes kjøretur.”
”Lite trafikk i dag” var svaret.
Jeg skulle til å protestere, men ble avbrutt av broren min.
”Drit i det” sa han.
Så jeg holdt kjeft og vi gikk i stedet ut av bilen hvor vi begynte å kle oss for den kjølige nattelufta i fjellet. En guide gav oss lommelykter og gassmasker mot svovelgassene oppe ved krateret. Deretter ledet han an veien oppover ryggen på vulkanen.
Natten var mørk, grusveien opp ganske bratt, men da vi kom oss opp på toppen av krateret og solen hadde stått opp ble vi belønnet med en helt rå utsikt. Den limegrønne innsjøen ligger som en nydelig kontrast til de knallgule svovelstykkene verdens tøffeste karer hugger ut av fjellet og bærer i 80 kilos kurver på ryggen.
Gassmaskene våre gav ikke mye beskyttelse til røyken, og når jeg så at arbeiderne der ikke hadde noen form for beskyttelse i det hele tatt, og i tillegg måtte frakte svovelet tre kilometer avgårde kun iført flip-flops, kan man lure på hva gjennomsnittsalderen er. De kan umulig bli gamle.
I tillegg er mennene kjederøykere som de fleste andre indonesere og jeg tenkte at lungekapasiteten nok ikke er den beste. Litt flaut var det derfor da at på vei ned fra vulkanen ble jeg til stadig ’forbigått’ av menn på 1.50m, med røyk i munnvika, flip-flops og 80 kg på ryggen.

Denne turen fikk meg også til å tenke på hvordan jeg ofte velger å reise og inspirerte meg til å skrive dette innlegget også.
Derfor reiser jeg ikke med Lonely Planet.

 

 

Ijen krateret

You may also like

4 Comment
  1. Trude Iren Bergheim 7 år ago
    Reply

    Du må ha noen helt fantastiske opplevelser, Hilde. Jeg sitter med gåsehud her hjemme når jeg leser dine «feltbrev». Gleder meg til boken kommer ut og fristelsen til å reise til Bali blir større og større! Klem Trude Iren

  2. H.S. Palladino 7 år ago
    Reply

    For en utrolig hyggelig kommetar Trude! Indonesia er virkelig et ‘gåsehud’ land. Vakkert, spennende og avslappende på samme tid. Kom, kom:)

  3. Thilo Reinhard 5 år ago
    Reply

    Det er så mye her som minner om min egen oppvekst i Indonesia på 70-tallet – jeg har utrolig glede av å lese dine autentiske og levende beskrivelser fra dette fantastiske landet. Takk!

    • Hilde 5 år ago
      Reply

      Så morsomt at du kjenner deg igjen Thilo og ja, Indonesia er et fantastisk land!

Leave a Comment

Your email address will not be published.