Det raspende skriket overdøver alt. Det er gjentakende, vondt. Fra et dyr som med rette er livredd. Jeg er i Kalimantan, den indonesiske delen av Borneo, midt i en av de største regnskogene i verden.
Bare noen meter fra meg ligger dyret som skriket kommer fra, en gris som skal slaktes til vår ære. Føttene er bundet, over tinningen ligger et palmeblad som markerer hvor spydet skal kjøres inn. På balkongen til langhuset henger et tredvetalls unger over gelenderet. Griseslakting er ikke noe nytt for dem, de er mer interessert i to bleke turister som kjemper med ikke å holde seg for ørene.
Iban-stammen jeg besøker sammen med magasinet Vagabond og representanter fra den indonesiske ambassaden, tilhører Dayak-folket, urinnvånere av Borneo. Stedet er Sungai Utik, et idyllisk skogsområde, med en krystallklar elv som samlingssted for både bading og fiske.
Selve Dayak-navnet ble skapt av de første nederlenderne som kom til landet, et slags samlebegrep for folk som var ‘villmenn, kunnskapsløse og overtroiske.’ Senere ble betegnelsen mer vanlig å bruke om et folk som var fryktløse krigere du ikke køddet med. Iban-stammen har, i likhet med noen andre Dayak-stammer, historie som hodejegere.
Fryktet selv i dag
Selv om besøkende nå beholder hodene, kan Dayak fortsatt sette seg selv i respekt. Et eksempel skjedde for noen år siden. Da landet et fly med representanter fra IDF, en radikal islamistisk organisasjon, for å åpne et nytt kontor i provinshovedstaden Palangkaraya.
Det ville ikke Dayak-folket ha noe av. I fullt krigsutstyr stilte mange hundre av dem opp på flyplassen i protest.
Hadde de tatt livet av noen av representantene om de hadde gått ut av flyet? Mest sannsynlig ikke. Det var det derimot ingen som tok sjansen på. Flyet måtte returnere til Jakarta og åpningen av kontoret ble skrinlagt. Så langt hadde ingen turt å ta til motmæle mot IDR, urinnvånerne hadde med sin stille demonstrasjon vist at grupper som disse ikke vil bli tolerert.
I likhet med skjebnen til atskillige urfolk i andre deler av verden, er historien til Dayak også dominert av kolonialisme, undertrykkelse og brudd på grunnleggende rettigheter. Stammen jeg besøker er inget unntak. Men til forskjell fra mange andre små og sårbare grupperinger har Iban-stammen noe annet. De har den 84-årig lederen Apai Janggut.
Da jeg treffer ham er han kledd som en hvilken som helst eldre kar, i løstsittende jeans og hvit T-skjorte, med en vevd vest over. På hodet har han et sort og hvitt hodeplagg, som regel brukt i seremonier. Det som skiller ham fra andre i klesveien er at han går barbeint. Apai Janggut har aldri eid et par sko.
Det som også skiller ham fra de aller fleste andre er at 84-åringen har motsatt seg ødeleggende industri, palmeoljeplantasjer, og kjempet for rettighetene til sitt eget landområde i over 50 år. Han driver fortsatt lobbyvirksomhet mot store firmaer, så vel som regjeringen.
– Vi er fattige, sier han. – Men de som solgte skogen sin for 10-15 år siden har det ikke bedre enn oss. Det er en kortsiktig gevinst bare de store selskapene tjener på.
Tradisjonelt har bosetninger som har motsatt seg palmeolje-produksjon blitt sett på som bakstreverske når de nekter å selge ut skogen sin. Skoler, sykehus, veier, elektrisitet og vannforsyning er noe de fleste kulturer både trenger og ønsker seg. I dette området har det ofte kun vært tilgjengelig for den som gir fra seg dyrkbar mark.
Avskogingen i Kalimantan på 80- og 90-tallet er en av de verste verden har sett. De siste 40 årene er et område like stort som en tredjedel av Norge blitt avskoget. Tenk på det igjen, – forestill deg at en tredjedel av Norge var totalt dekket av trær noen få store firmaer skulle tjene penger på. Du måtte flytte til en annen del av landet fordi et firma skulle rive huset ditt og drive industri.
Hadde vi godtatt det? Selvfølgelig ikke.
Systematisk ekskludert
Likevel er det nettopp dette urfolk som Iban-stammen har måttet tåle. Noen ganger er de blitt drevet bort fra områdene sine med militærmakt, andre ganger, som her i Sungai Utik, har de konsekvent blitt nektet goder som rent vann og strøm. Når veier ble laget, hoppet man over dem som ikke innordnet seg, når vannledninger skulle legges ble enkelte landsbyer systematisk ekskludert.
Apai Janggut har villet dette systemet til livs fra begynnelsen. Selv om stammen han er leder for ikke har hatt formell råderett over sitt eget område, har han nektet å gi det opp.
– De fleste ser bare skogens verdi på bakgrunn av pengene den kan gi, sier han. – Men når trærne er borte blir også pengene borte, og hva gjør vi da?
Harmoni med naturen er selve grunnlaget for livet for Dayak. Felles for alle reglene folket lever under, er at de er bygget på respekt. Respekt for husene, menneskene og åndene som bor der. Til og med grisen som blir slaktet gjøres ikke uten en seremoni som viser ærbødighet for alt liv. I skogen gjelder respekten for dyrene og plantene. Elven gir mat og holder folk rene.
I følge FNs utviklingsprogram er global avskoging tre til fem ganger lavere i områder med urfolk enn utenfor. Urfolks landrettigheter er derfor avgjørende for å dempe klimaendringene.
– Å snu klimaendringer er en kompleks og overveldende oppgave, sier Justin Winters, daglig leder av den filantropiske organisasjonen One Earth. – Og med flommen av deprimerende overskrifter som dominerer nyhetene, er det lett å føle seg håpløs om fremtiden. En av de sentrale og ofte oversette løsningene for klimaendringer er å beskytte naturen.
Endelig råderett over egen skog
I 2019 fikk Apai Janggut og Sungai Utik endelig råderett over egne skogsområder. Samme år fikk de også FNs prestisjetunge Equator Prize som belønner urbefolkningsgrupper som forvalter land og vann på en klimavennlig måte.
– Nå må vi fortsette å ta vare på skogen, sier Apai Janggut, – og håpe at resten av verden er med oss.
Skriket fra grisen har stilnet. Dyret er tatt hånd om av kvinnene som skal tilberede middagen for oss senere på kvelden. I mellomtiden får vi presset et shot-glass med lokal sprit inn i hånden, og invitert inn i langhuset alle familiene bor i. Med slakting, sprit, historiefortelling og hodejegere, er scenen satt for en interessant uke.
