Krimlitteratur: Norrøne røtter i moderne krim
I litteraturens verden finner vi av og til overraskende koblinger mellom ulike tradisjoner. En slik kobling er hvordan elementer fra norrøn mytologi dukker opp i moderne krimromaner. Denne forbindelsen går dypere enn åpenbare referanser til guder og myter; den berører kjernen i hvordan vi forstår orden, kaos og menneskelig natur.
Krimlitteratur: Hvorfor begås forbrytelser?
Krimlitteraturen har alltid hatt evnen til å dykke ned i de indre psykologiske landskapene som former menneskelig motivasjon og handling. Personlig er det ofte dette jeg husker best når jeg har lest ferdig en skikkelig god krimroman. Motivasjon – hvorfor karakterene handler som de gjør – er mye mer spennende enn selve plottet.
Motivasjonen er som regel selve startpunktet for den kriminelle handlingen som en krimroman eller -novelle er bygget rundt. Men motivasjonen driver også handlingen fremover fordi den er kraften som får antagonisten eller morderen til å utføre sine gjerninger.
Hvordan omgivelser påvirker plott i nordisk krim
Første gang publisert på dansk hos Straarup
Tenk deg en sen kveld langs en øde landevei. Det er tidlig vinter, rett før det første snøfallet. Bilen din er tom for bensin, Iphone død. Du er tvunget til å gå for å søke hjelp. En isende vind stryker over skuldrene dine der du går langs den smale veien. Hard grus knaser under føttene. Fra innimellom trærne høres også vage lyder. Rasling i stivt gress, kvister som brekker. Er det et dyr? Er det glitrende øyne du ser der inne i mørket? Du prøver å ikke tenke på det, skynder deg bare videre. Kjenner at pulsen øker mens du setter opp farten. Vurderer om du skal gå tilbake til bilen for å vente til andre reisende passerer, men vet at du er nødt til å fortsette. Det kommer ingen andre. Det er derfor du er her.
5 bøker jeg ikke glemmer
Først publisert på Bogummet.dk
– Denne boken skal du lese, sa min far til meg.
Jeg var 13 år, og når jeg ikke slet meg gjennom begivenhetsløse skolebøker, slukte jeg alt jeg kom over av Nancy Drew, Hardy guttene og Agatha Christie. Jeg søkte spenning i litteraturen, og min far så nok allerede den gangen at jeg behøvde noe mer realistisk, noe som virkelig kunne utfordre mitt rastløse tenåringshode.
– Dette er det beste som er skrevet, fortsatte pappa.
Øynene hans glitret av overbevisning. Det var som et hellig rituale da han overrakte meg en murstein på 560 sider. Jeg tok i mot. Lot hånden gli over omslaget som var dekket av en stor rusten hengelås, med blekgrønne sjatteringer. En nøkkel lå ved siden av, og midt over nøkkelhullet – en lysblå og sort sommerfugl.
Her går de døde til graven selv
Et kraftig smell vekker meg opp fra halvdøsen. Rett etterpå kjennes den distinkte ristingen fra et hjul som har punktert. Ingen tvil om hva det betyr. Den ni timer lange bussturen fra Makassar til Rantepao på Sulawesi blir garantert lengre.
En par timer senere er vi på veien igjen, stereoen med indonesiske svisker heldigvis ødelagt. Utenfor endrer landskapet seg fra lett kupert terreng med rismarker og spredte landsbyer, til et fjellandskap som ofte blir beskrevet som Indonesias vakreste. Gule og eplegrønne risterrasser ender i bratte granittklipper og tjukk vegetasjon. Smale veier snirkler seg oppover åssidene, og etter en stund begynner også de særegne husene som kjennetegner Tana Toraja regionen å dukke opp. Endelig, tenker jeg, etter ti års drømming er jeg endelig her.
Hos hodejegere på Borneo
Det raspende skriket overdøver alt. Det er gjentakende, vondt. Fra et dyr som med rette er livredd. Jeg er i Kalimantan, den indonesiske delen av Borneo, midt i en av de største regnskogene i verden.
Bare noen meter fra meg ligger dyret som skriket kommer fra, en gris som skal slaktes til vår ære. Føttene er bundet, over tinningen ligger et palmeblad som markerer hvor spydet skal kjøres inn. På balkongen til langhuset henger et tredvetalls unger over gelenderet. Griseslakting er ikke noe nytt for dem, de er mer interessert i to bleke turister som kjemper med ikke å holde seg for ørene.
Landet blant skyene
Jeg så frem til den stilleste nyttårsaften noen gang. Vi hadde gått tre timer gjennom jungelen, befant oss 1200 meter over havet sør-vest på øya Flores i Indonesia, i den lille landsbyen Wae Rebo.
Landsbyen jeg besøker sammen med venner fra Bali, ble etablert for omlag hundre år siden, og er omgitt av fjell på alle kanter. Adkomst skjer kun til fots, gjennom den tette Todo-skogen, etter en halvtimes tur på moped til fotenden av fjellet. Rundt oss henger tåken tett i den kalde luften, stien kantet med bregner og orkideer. Fuglene synger, bekker sildrer, men ellers er det stille i den vakre jungelen. Ved utkanten av landsbyen stanser vi, man har ikke lov til å entre uten følge, men må ringe en bjelle for å melde sin adkomst.