Et kraftig smell vekker meg opp fra halvdøsen. Rett etterpå kjennes den distinkte ristingen fra et hjul som har punktert. Ingen tvil om hva det betyr. Den ni timer lange bussturen fra Makassar til Rantepao på Sulawesi blir garantert lengre.
En par timer senere er vi på veien igjen, stereoen med indonesiske svisker heldigvis ødelagt. Utenfor endrer landskapet seg fra lett kupert terreng med rismarker og spredte landsbyer, til et fjellandskap som ofte blir beskrevet som Indonesias vakreste. Gule og eplegrønne risterrasser ender i bratte granittklipper og tjukk vegetasjon. Smale veier snirkler seg oppover åssidene, og etter en stund begynner også de særegne husene som kjennetegner Tana Toraja regionen å dukke opp. Endelig, tenker jeg, etter ti års drømming er jeg endelig her.
Magisk er et ord ofte brukt om Indonesia, og Tana Toraja handler mye om magi. Her lever nemlig skikker og tradisjoner man fant den gangen faraoene regjerte Egypt, i beste velgående. Side om side med kristendom og islam praktiserer innbyggerne fortsatt sine ritualer basert på den animistiske tro de hadde før nederlenderne inntok landet.
Og ritualene, vel, de er ikke for alle. For det er begravelsene og holdningen til døden som først og fremt er det helt spesielle med Toraja-kulturen. Døden er faktisk den viktigste hendelsen i livet til en innbygger fra Toraja. Litt trist hevder noen, at man fokuserer så mye på døden at man glemmer å leve.
Selv synes jeg ikke utsagnet holder mål. Utenfra oppleves Toraja folket som særdeles harmoniske. De sier selv de er glade og takknemlige for at de får leve meningsfylte liv.
– Ser du noen tiggere på gaten i Rantepao? spør trubaduren Yusuf en kveld jeg spiser middag på en lokal restaurant. Han går i shorts og tynn trøye til tross for at kveldene i høylandet kan bli ganske kjølige.
Jeg kikker ut på veien, tenker meg om, og må faktisk konstatere at det ellers så vanlige synet i Asia, er totalt fraværende. Jeg har ikke sett en eneste tigger.
– Det fordi vi er opptatt med å arbeide, fortsetter Yusuf, – folk har jobb, mat, familie og et godt liv.
Dyrt å dø
Døden er likevel dyr i Tana Toraja. En begravelse varer tradisjonelt i tre dager, og trekker ofte mange hundre mennesker. Med så mange munner å mette, trengs det mye kjøtt. Derfor blir utallige bøfler og griser blir slaktet.
Ofring av husdyr handler derimot ikke bare om mat til gjestene. I følge den lokale troen skal sjelen til dyrene skal ta avdøde fra denne verdenen til den andre siden. Jo rikere familien er, jo flere bøfler må de ofre. Det som blir til overs etter feiringen distribueres så til de dårligst stilte familiene i regionen.
Noe av det mest spesielle ved en begravelse her er at siden seremonien er en så dyr affære, både for tilreisende og familien, venter man ofte lenge før en person begraves. Veldig lenge.
En av begravelsene jeg var i ble holdt for en kvinne som hadde vært død i fire år, og hennes mann som hadde vært død i fem. Mellom dødstidspunktet og begravelsen blir ikke person sett på som død, men syk, og ligger på soverommet. Der du bor. Jepp, du leste riktig. Prøv å forestille deg at du må sove med din døde mor ved siden av deg på soverommet i fem år. Definitivt ikke for alle.
Som ikke dette er nok, er det enda en ting som er vanskelig å fatte med dette stedet. I følge gamle tradisjoner fikk man i tidligere de døde til å gå til graven selv. Ja, du leste riktig her også. Mor som har ligget død på soverommet i fem år, går til graven selv.
De døde går til graven selv
– Det er jo bare tull? spurte jeg guiden min, en ekstremt kunnskapsrik og oppegående mann.
– Absolutt ikke, svarte han. – Jeg har sett det selv, to ganger.
Deretter forklarte han hvordan dette hadde foregått så detaljrikt at jeg har vanskelig for å tro at han løy.
– Du fyrer ikke bare oppunder mystikken til regionen? spurte jeg.
Han ristet på hodet, og sverget på at det han fortalte var sant.
Jeg måtte innrømme at jeg selv flere ganger har opplevd ting som vitenskapen mener ikke skal gå an, så hvem er jeg til å si at ikke dette er mulig også. Likevel tenker jeg historien har andre forklaringer. En tradisjon noen av landsbyene har, er å skifte klær på de døde etter noen år i grava. En annen forklaring er at tidligere skulle den døde begraves i landsbyen hun eller han opprinnelig kom fra. Uten bil måtte liket fraktes på andre måter over fjellene. Kanskje dette er opphavet til at Men igjen, hvem er jeg til å si at ikke døde mennesker kan gå. Merkeligere ting har skjedd.
