Landet blant skyene

Jeg så frem til den stilleste nyttårsaften noen gang. Vi hadde gått tre timer gjennom jungelen, befant oss 1200 meter over havet sør-vest på øya Flores i Indonesia, i den lille landsbyen Wae Rebo.

Landsbyen jeg besøker sammen med venner fra Bali, ble etablert for omlag hundre år siden, og er omgitt av fjell på alle kanter. Adkomst skjer kun til fots, gjennom den tette Todo-skogen, etter en halvtimes tur på moped til fotenden av fjellet. Rundt oss henger tåken tett i den kalde luften, stien kantet med bregner og orkideer. Fuglene synger, bekker sildrer, men ellers er det stille i den vakre jungelen. Ved utkanten av landsbyen stanser vi, man har ikke lov til å entre uten følge, men må ringe en bjelle for å melde sin adkomst.

Med null mobildekning, og kun strøm fra et aggregat et par timer på kvelden er det lett å legge hverdagen fra seg. I Wae Rebo lever folk stort sett som de alltid har gjort, i syv kjegleformede hus dekket av stråtak som går helt ned til bakken. Husene er ikke bare et sted å bo, men et symbol på enheten i en familie, og landsbyboerne som en storfamilie. Boligene er bygget i en sirkel, rundt et alter.

Hvorfor er byen anlagt så langt fra både andre folk og dyrkbar mark? Historien sies å begynne slik den ofte gjør, med en mann og en visjon. For 18 generasjoner siden ledet han folket sin langt opp i fjellene uvisst av hvilken grunn. Likevel kan man vel tenke seg at sikkerhet spilte en stor rolle. Indonesia på begynnelsen av 1900-tallet var fortsatt kolonisert av Nederland som har en voldelig historie i øyriket.

Regenerativt arkitektarbeid

I 2008 planla en gruppe unge indonesiske arkitekter sin årlige tur til forskjellige øyer i Indonesia. Da de kom til Flores fant de to bilder av Wae rebo, og bestemte seg for å ta seg opp den kronglete veien. Det de fant var en landsby hvor bare fire av de opprinnelige syv husene sto igjen. To av dem ikke i god stand. Selv om landsbyboerne ønsket å gjenreise husene, kunne de bare gjøre det om de la daglig arbeid til side.

De unge arkitektene var derimot så inspirert av besøket at da de kom tilbake til Jakarta begynte de jobben med å skaffe donasjoner til å gjenreise landsbyen. Hovedmålet med bevaringen var å støtte den levende kulturen, i stedet for å gjenreise husene som døde monumenter.

Med de eldre i landsbyen som læremestere, begynte de arbeidet. Og fullførte et par år senere sin visjon om å bygge, ikke bare tomme skall, men autentiske kjeglehus folket vill velge å bo i. Restaureringen har gjort at folket i Wae rebo kan fortsette å bo oppe blant skyene, og mottok i 2012 UNESCO Asia Pacific Heritage Awards, den høyeste prisen for kulturminnevern.

Vi ankommer på nyttårsaften, har kjøpt med en flaske voksenbrus fra et lokalt destilleri, som en gave til overhodet i byen. Lite ante vi at de yngste mennene i landsbyen kun får dispensasjon til å bruke aggregatet for karaoke én natt i året. På nyttårsaften. Flasken vi har tatt med tar det heller ikke lang til før de finner, og jeg er sikker på sangen høres hos nærmeste nabo flere mil borte.